mandag 21. mai 2018

Dobbelt debut - løp Göteborgs varvet og var fartsholder

Noen ganger må man tre ut av komfortsonen  har jeg hørt, bare tanken gir meg kaldsvette og flimrende hjerterytme.
Det fine med å ha en god komfortsone er at når man først trer ut av den, så er man ikke så veldig langt utenfor likevel. Bare langt nok.

Lørdag 19.mai var det tid for verdens største halvmaraton; Göteborgsvarvet. 
Jeg skulle gjør dobbelt debut denne dagen, både løpe løpet og samtidig være fartsholder for tiden 02:30 - sammen med Coyntha Sedvall og Carina Lindbäck.

Når man skal gjøre ting man tror man kan, men ikke er helt sikker, så er det greit å ha med seg support som er overbevist om at dette går helt greit. 
Så jeg tok med meg mannen. Viktig å med seg noen med fornuft når jeg blir en panisk geléklump av følelser og tvil.






Jeg har aldri studert og memorert en løypeprofil på den måten som jeg har gjort før dette løpet. 
Jeg studerte kartet nøye, og sammenliknet det med løypeprofilen og så gjentok det hele flere ganger. 
Tror til og med jeg løp i gjennom i søvne.



Før løpsdagen fikk jeg en usedvanlig god natts søvn med langt flere timer enn normalt før et løp. 
Det har nok mest med at jeg ikke skulle møte noe sted før kl. 12 og dermed hadde god tid til både å stresse og spise frokost.

Vel på plass i Friidrottens hus sammen med de andre fartsholderne på Team Guld og Team Silver, var det bare å skifte til rett teambekledning. Vi hadde god tid til å si hei til kjente og flest ukjente, gå på toalettet et ukjent antall ganger og oppdage at man egentlig er for kort for vesten med tidsflagget. Den er designet for folk over 165 cm, jeg er 162 cm, så det ville bli gnagsår på halsen - radikal aksept - det vil gjøre vondt, så det er bare å løpe.


Carine, meg og Coyntha før start.

Kun Coyntha har vært fartsholder tidligere, men det var på maraton og nå snakker vi helt andre marginer. Det fantes ikke noen ferdiglaget utregning for oss, så vi fikk hjelp til å lage en selv. Det viktigste jeg fikk med meg på vei ut døren var, det er kun tiden som teller, blås i GPSen. Lurte litt på hvordan det skulle gå til, hjernen hadde mange gode og kompliserte løsninger på dette, men jeg hadde ikke tid til å følge med, vi måtte gå til startområdet.





13.34 - starten for vår pulje går, først da tar jeg helt innover meg hva jeg er i ferd med å gjøre - altså for sent å snu nå.
Plutselig blir alt så mye klarere. Dette vil gjøre vondt enten jeg ville eller ikke. Ingen behagelig fart på 7-tallet, men et ubehag nede på 6-tallet. 
For en som bare løper fort i nedoverbakker, så koster det når man brått må gjøre det i oppoverbakker. 
Skal ikke late som jeg ikke måtte grave litt i viljen for å holde ut ubehaget, men det gikk aldri over i smerte og da går det meste bra.


Vi visste jo at det var flere stigninger underveis, men hadde ingen formening om hvordan de så ut eller ville føles.
Det å måtte ta en tissepause midt i et løp koster også, fordi fartsholder da må løpe over melkesyreterskel for å ta igjen gruppen, 
heldigvis var det nedoverbakke, for det meste.

Vi så mange underveis som led på grunn av varmen og ett sted var hjertestarteren i bruk. 
Viktig å kjenne kroppen for å vite når og hvilken væske man skal innta. 
Helt surrealistisk å løpe forbi folk som hadde løpt over evne eller av andre grunner slet veldig, når vi smilende trippet av gårde.




Vi holdt våre tider veldig godt, med et avvik på ca 40 sek på det meste, men når utregningen var basert på 02:28:45, så hadde vi 75 sek å gå på. Marginalt ja, men når du har ultraløpere som fartsholdere betyr det at farten blir mindre smertefull å holde etterhvert som kilometerne går, noe som resulterte i at vi fort tok igjen tapt tid og brått hadde flere minutter på plussiden, og måtte dermed slakke ned på tempoet. Det var vanskelig for meg som synes negativ splitt er ypperlig og pleier å få los de siste kilometerne og dermed bare ville løpe på. Nå måtte vi alle følge klokkene nøye.






Vi valgte å løpe over mål i det klokkene var 02:30:02 og fikk dermed 2 sek for mye. Vi følte selv at vi løste oppgaven godt. Strålende fornøyde og med medalje rundt halsen var vår jobb gjort. En inder kom opp til oss og takket oss veldig for godt tempo og god løping. Han debuterte både på løp i Europa og på halvmaraton. Godt skussmål det.  Dette var et flott arrangement og ryktene om at Svenskene er god på slikt stemmer. Så det er bare å melde seg på nester år, ingenting å tvile på!!






mandag 29. januar 2018

Langtur i København

Ja, du leste helt rett, langtur i København.
Ideen kom i desember i 2016 da søsteren min Siw, og jeg dro på førjultstur med DFDS. 

Fra turen i 2016

På det tidspunktet hadde jeg løpt rundt 200 dager av runstreaken min og ville veldig gjerne fortsette den selv om vi skulle på båttur. 
Vi drodle mye frem og tilbake om mulig løsninger og så det å ha klær liggende i et oppbevaringsskap og bare skifte i terminalbygget.
Underveis så viste det seg at DFDS hadde begynt med nye rutiner, så vi kunne så ombord igjen allerede kl 11.00. 
Så ut på tur bar det, en drøy time i København før vi returnerte til båten for å dusje og inn til København igjen for å spise lunsj.
Da vi ruslet i vei tilbake til båten, snakket vi om hvor deilig det hadde vært  å bare kunne løpe av båten, løpe en hel dag, 
også løpe ombord igjen når vi følte oss fornøyde. 



I desember 2017 gjorde vi alvor av dette. Vi hadde kanskje tenkt at dette var noe å gjøre om sommeren, 
men når alt kom til alt så ble det til en juletur i stedet. 
Det var sol, 6 varmegrader og ganske så vindstille. 
Min form var langt unna der den burde være for en slik tur. 
Tett i bryst og bihuler, snørret som bare rakkern og hostet ganske så grundig.




Vi tok de forholdsregler vi kunne. I sekken lå det tørt tøy, overtrekksbukse og dunjakke. 
Avtalen var at ved første tegn på formtopp, så var det å komme seg på båt igjen. 
Vi startet ut med å titte innom den lille havfrune, løp forbi Kastellet på vår vei mot sjøene vest i København sentrum.
På vei dit ble vi stoppet av en danske som lurte på om vi trengte hjelp for å finne frem. 
Da vi svarte at vi var på eventyrløping svarte han at et var den beste måten å se København på.

Obligatorisk fotografering av den lille havfrue



På utsiden av vollen til kastellet.

Gjennom den botaniske Hagen.

Der har de også en sjelden utgave av smokketreet. Slik som det også finnes et par eksemplarer av i Norge.



Det var ganske så monotont å løpe langs sjøene og alle vi traff hadde det veldig travelt. 
Vi traff mange Københavnere med dødsforakt i blikket og et tempo som ville gjort Kenyanerene lykkelige. 
Vi derimot løp i rusletempo og koste oss i desembersolen. 
Det er fire sjøer på rad og rekke, men vi løp bare langs de to midterste, 
vi hadde mer lyst til å løpe på motsatt sider av sentrum og løpe langs vollene ved Christian Havn og fristaden Chrisitania.






Det var masse fint å se på hele veien rundt. Vi løp ut og inn i nye viker og det var så masse flotte ting å se på. 
Folk her var Vat generelt mye mer avslappet, og ingen løp som om de hadde døden i hælene. Alle smilte og hilste.

Halvveis rundt begynte jeg å innse at jeg kanskje begynte å bli litt slapp, til tross for en stor kaffe med masse krem en stund tidligere.
Likevel, skulle bare rundt neste sving, og rundt neste, og neste, og neste og plutselig så måtte vi av stien. 
Midt i den stod et stort gjerde og vi måtte bare klatre rett  over vollen og ned på andre siden.


Det var veldig fint der vi kom oss ned. Vi så plutselig København sentrum igjen. 
Vi fulgte en vei rund vollen tilbake et stykke, på motsatt side av kanalen lå Fredriksholm og Arsenaløen. 
Vi var akkurat kommet til yttergrensen av fristaden Christianina da vi løp med skuta rett mot Skuespillerhuset på andre siden av kanalen eller Inderhavnen som den heter. Der etter bar det videre gjennom Nyhavn og opp til Kongens Nytorv for å finne litt mat.







Mat er sjelden feil på langtur. Og det å få den med seg i hånden er om mulig enda bedre. 
Vi ruslet gjennom Nyhavn mens vi spiste lunsjen på vår vei tilbake på båten.
Vi holdt oss langs havnepromenaden hele veien tilbake.

Vi ruslet forbi Amalienborg og måtte tan en royalselfie om enn noe blek.




Der vi stoppet for å ta selfie er midt inne i en bitteliten park, som jeg tror er minnesmerke over noe, men husker ikke helt hva. 
Flott er den i allefall.




Vi fortsatt mot båten og valgte å gå gjennom Katellet i stede for rundt. Dette er en liten festning med sikksakkvoller rundt.
Man kan går rundt på utsiden, tvers igjennom eller på toppen av vollene. Det er også en egen vindmølle der inne.



Denne turen kan anbefales. Man reiser med DFDS, man har seks timer i København og det er bar er løpe rundt. 
Vi hadde ikke lagt ruten før vi dro, men gjorde det i fellesskap på båten. 
Det er viktig å planlegge slik at man vet hvor man får kjøpt mat og kaffe, evt har tilgang på toaletter.
Alltid greit å ta med en sekk, med litt utstyr, hva bestemmer man selv. Vi hadde med litt å drikke, samt tørt tøy.




Vår tur var på 4.5 timer og jeg fikk akkurat en halvmaraton i lengde. 
Vi stresset ikke av båten om morgenen, men spiste en god frokost.
Og vi hadde god tid til å komme oss tilbake også, slik at vi hadde tiden på oss om vi skulle få lyst til noe annet, 
eller se noe mer.  København er en ideel by å skulle ha en løpesightseeingtur til. 
Har nå begynt å drømme om å ta toget til Stockholm -kanskje med en overnatting på hotell. Hva sier du Siw?






















søndag 5. november 2017

Transportløping

Morgenen er mitt favorittidspunkt på døgnet, det å løpe til jobb er dermed en perfekt kombinasjon. Man skal jo dit, så hvorfor ikke løpe? Hjem skal vi også - så her er det muligheter, ikke minst er det effektiv bruk av tid. Om man har lang vei, så kan man ta offentlig transport deler av veien og løpe resten. Selv så løper jeg til jobb hver fredag, som regel alltid i selskap med noen, og andre ganger blir det enda flere dager i løpet av uken. Løpingen sjongleres rundt familie og jobb. Ved å løpe til eller fra jobb gjør at jeg ikke stjeler av felles familietid og takket være fleksitid hender det at det blir lagt til noen ekstra kilometere og jeg tar en omvei til jobb. Jeg har jo runstreaken min, så løpe skal jeg uansett.




Det å løpe på besøk eller hjem fra besøk er jo også en løsning, svenske Frida Södermark har et eget kapittel i boken Orka!, om nettopp dette. Hun beskriver hvordan hun skulle feire midtsommer, sender klærne med noen venner og selv løper hun de 40 km frem til stedet de skal være. Ferdig løpt langtur og kvelden tilbringes med gode venner. Noe å tenke på for julebordsesongen? Jeg har flere ganger løpt hjem etter middager vi har vært på, men enda bedre er det å løpe til. Da kan man virkelig nyte etterpå. I sommer løp jeg Öland på langs, og da løp vi transportetapper mellom hvert overnattingssted.



Andre former er jo dersom man er i en ny by, så er det å løpe sightseeing veldig effektiv og ikke minst blir man godt kjent i byen man besøker. På reise i forbindelse med jobb er løpeturen min alenetid. Det er også der jeg lader opp og blir kjent med stedet vi er på. Det og så være på plass til frokost når restauranten åpner gir en følelse av å eie dagen. 



Første gang vi var i Paris leide vi guide fra runningtours og hadde halvannen time i løpesko på morgenen før frokost. Så når vi skulle ut etterpå på egenhånd hadde vi god oversikt over byen. Da vi nylig var i København så var løpingen faktisk det vi gjorde mest av. Det vi lærte der var at det er lurt å møte opp når restauranten åpner, fordi da er det få til frokost også er det bare å løpe ut på sightseeing og kanskje ta med seg en kaffe og litt frukt opp på rommet etter endt tur. 




mandag 18. september 2017

Oslo Maraton - Løpeglede i morsom "skandaleløype"

På lørdag løp Lise, aka Maratonmamma, og jeg maraton under Oslo Maraton. Vi har begge løpt halvmaraton i den gamle løypen og for egen del hadde jeg mental sperre på å skulle løpe ut til Sjursøya og opp til Tøyen to ganger, så derfor har det ikke blitt lengre. I år derimot fikk jeg et tilbud jeg ikke kunne motstå; 5-6 timers tur i løpesko etterfulgt av middag i hyggelig selskap, og på toppen av det hele var det ny løype - what's not to like?


Lise og jeg møttes en drøy time før start for å plassere bagasje og mingle litt i startområdet. Det er helt utrolig hvor mange kjente man støter på.Fordi jeg meldte meg på tre dager før rakk jeg aldri å bli nervøs, hadde ganske mye annet å fokusere på og hadde derfor bare bestemt meg for at dette skulle være et flytløp i solskinn med masse skravling og latter.


Rett før start møtte vi på Marit Aamdal i pulje 1



Vi var i pulje 2 ved start og plasserte oss mellom ballongen for 5 timer og 5 1/2 time.

Målet vårt var under 6 timer, da Lise var godt forkjølet. En uke relativt strakt ut med nesespray og kleenex er ikke den beste oppladningen.



Runde 1

Vi startet i god ultrastil - rolig løping i fin flyt. Allerede ved Frognerparken kom de første løperne på returen, mens vi var på vei opp til Kirkeveien. Det var masse liv og røre utenfor Vigelandsmuseet, der sto Viqueens og heiet som bare de kan.


Det å løpe og småprate i morgensolen er veldig hyggelig. Så det holdt oss gående veldig lenge. Vi måtte danse litt underveis også, på vei opp til Sørkedalsveien for der stod det to energiske  DJ'r fra England.


Vi rundet av til venstre etter Vestre gravlund og løp til oversiden av Frognerparken. Der var det to musikere med kontrabass og el-gitar og perfekt musikk på en lørdag morgen - fikk faktisk lyst på en kopp kaffe da vi passerte.


Det var godt å få en liten pause fra asfalten, da vi passerte tvers igjennom Frognerparken, tilbake mot Vigelandsmuseet. I det vi kom ut på veien igjen var det live musikk og god stemning.


Vi fikk nå en herlig utforløping ned mot Skøyen, i en sving stod Garminjentene og de heiet og lagde motiverende liv og røre. Deretter var det bare å komme seg rett borti gata og over Bygdøylokket og ned på gangveien inn mot Frognerkilen.


Etter litt bortoverløping kom vi frem til Ali-kaffe standen. Har aldri drukket kald kaffe med død cola før, men det gav litt puff videre på vår vei over Tjuvholmen og Akerbrygge. 


Tilbake på Rådhusplassen var det masse folk og liv og røre. I det vi rundet ut langs havnepromenaden ved Akershus var det tid for å fylle på drikke. Deretter bar det opp mot Kongensgate, hvor vi fikk lystige saksofontoner.


Så bar det gjennom sentrumsgatene før vi løp oppover mot St.Hanshaugen. Vi traff de samme som vi tidligere traff ved Frognerparken, som nå hadde to-tre kilometere igjen av første runde. Vi vinket og heiet og smilte, mens vi beveget oss oppover de seige bakkene langs haugen. Det var masse folk ute og de heiet og smilte og vinket.


Så bar det utfor igjen ned over Ullevålsveien denne gangen. Vi løp og vi løp, da vi nærmet oss Karl Johan etter å ha jobbet oss opp Grensen så måtte Lise aktivt bremse meg, jeg fikk los og var klar for innspurt en runde fortidlig, bena var lette og humøret var høyt.


Bilde tatt av Signe Tveter, som heiet på oss før hun selv skulle løpe halvmaraton.


Runde 2

Jeg hadde i forkant ikke tenkt så mye på at det var to runder i løypa - helt bevisst. Runde én måtte vi igjennom for å komme til runde to, som var selve jobben slik jeg så det.


Denne runden gikk betraktelig langsommere enn første, men direkte sakte gikk det kanskje ikke. Vi begynte begge å merke tempoet fra første runden, men Lise merket det nok noe mer enn meg til å begynne med. 


Hun kjempet tappert og hold seg gående, men ingen  tvil om at dette var tungt. Jeg tok rollen som den irriterende venninne med lette ben og kvitrende humør.

Forkjølelsen presset pulsen hennes opp og i motbakkene kostet det mye. Vi bestemte oss for å gå dem på andre runden.


På vei opp til Sørkedalsveien klarte vi å danse litt da vi passerte de engelske DJ'ne for andre gang, da kom den ene løpende og tok selfie sammen med oss. Vi kjente begge asfalten i bena etterhvert, men vi passerte  flere som hadde det mye verre oss, så vi jobbet oss ned mot Monolitten og fikk brått klemmer og litt selskap i Marianne som var ute og løp heierunde.


Nok en gang var det godt å få løpe litt på grus gjennom Frognerparken, før vi begav oss ut på en ny utforløping mot Skøyen og jentene i Garminsvingen som heiet like intenst som på første runden.


Vi løp rolig langs Bygdøy og ned mot Frognerkilen, der traff vi Arne, mannen til Lise og det var hyggelig å se et kjent fjes. Lise trengte det virkelig og jeg kjente også at det var god å få en klem akkurat da.


Videre innover mot en ny runde med Ali-kaffe og cola var vi merkbart stivere i løpelaget. Jeg trippet foran og var irriterende energisk og Lise kjempet, men var ved godt mot og smilet var bredt.


Ved 35 km, bare  7 km igjen til mål.


Vi fikk etterhvert selskap av eliten på halvmaraton, de innhentet oss og jeg fikk veldig flyt av å ha dem susende forbi. Lise gikk og jeg trippet oppover til St.Hanshaugen og rundt. Hun fikk masse heiing og oppmuntrende ord av de som stod langs løypa.


Så bar det utfor en siste gang. Og jeg brukte bevisst energien fra alle de raske halvmaratonløperne som passerte oss. Hele tiden tittet jeg meg over skuldren for å se at Lise var rett bak, det flommet med løpere og det var lett å miste hverandre av syne. Så jaget vi nedover og bena fikk nesten løpe fritt.


Bakken opp til Wesselsplass var siste kneik før mål, Lise gikk og jeg trippet, så brakte det løs og vi løp bort Akersgaten og ned Rådhusgaten. Her stod flere kjente og ropte og heiet. Det var bare å løpe på, den blå løperen og målgang var innen rekkevidde!



Vel over streken og tok det litt tid før vi kom oss bort til medaljeutdelingen. Lise fant en stol og fikk sitte der litt før det kom noen som trengte den mer. Alt i alt ble dette en veldig bra dag. Måltiden på 05:31:06 var på alle måter en tid jeg var fornøyd med. Jeg hadde jo ikke en gang forberedt meg på maraton og helgen før hadde jeg jobbet med valg både sent og tidlig.




Vi fikk en verdig avslutning på dagens langtur med en bedre middag og et glass med bobler.



Takk til Tim for herlig løype og iherdig heiing fra følgebilen, det var fantastisk oppmuntrende, og takk Lise for at du fikk meg ut i maratonløypa denne flott lørdagen.




mandag 31. juli 2017

Lighthouse run - en reise i løpesko


Tre dagers løping på Öland er over. Den veldedige løpeturen innbrakte over 83.000 svenske kroner, mye mer enn målet på 50.000. Givergleden har vært stor og engasjementet rundt like så. Vi har fått fantastisk support og måltider. Vi har sovet i gymsal og i sportshall, alle som en. 



Det å anstrenge seg hardt fysisk, jobbe med pannebenet, som svenskene kaller det, og sove på gulvet etter lange dager i løpesko får en å innset hvor utrolig heldige vi er. Hva våre kropper er istand til og hvordan vi gir hverandre rom, når vi likevel er tett på hverandres intimsoner.


Jeg har opplevd mye, truffet masse flotte folk, sett fantastiske steder og det er fordi mine ben er istand til å bære meg dit jeg vil, så langt jeg vil. Ikke alle har den muligheten. Enkelte barn er desverre bundet til sykehuset og har begrensede opplevelsesmuligheter. Derfor var dette løpet så viktig. Det å bidra til at et barn kan få sin store dag, få oppleve noe de drømmer om. Takk til Uffe og Magnus for deres initiativ, engasjement og organisering. 


Foto lånt fra Roger Löfström.



Dag 1 - 70 km Långe Erik til (Djupvik) Köpingsvik 


Vi møtte opp ved fyret Långe Erik kl 7. Vi fikk informasjon om dagens etappe, deretter hadde vi et par minutter med musikk og mental samling. Det var ikke lite følelser som løp gjennom kropp og hode...




Når du skal ut og løpe langt er det litt uheldig at du ikke har lyst til å løpe. På turens første dag funket bena, men ikke hodet. Pannebenet var ikke våkent sa min følgesyklist Annie. Til å ikke være våkent, så gjorde det veldig mye ut av seg - jeg har fundert på om det kanskje hadde mareritt om å være på løpetur....


Vel, løpe skulle jeg, så her var det bare å finne en løsning. En kilometer av gangen, en rast av gangen. Annie og jeg snakket om løst og fast alle 30 kilometerne frem til lunsj. Det fikk bena til å bevege seg fremover og hodet til å være stille. 




Det var jo ikke som om det manglet på noe. Naturen var fantastisk, selskapet upåklagelig og solen strålte fra klar himmel. Så her var det bare å gripe regel #1: Ta deg sammen. Det var bare å kjempe.


Ved lunsj satte jeg meg for meg selv og spiste maten min. Jeg hadde en boks med cola zero i dropbaggen og kom til at den fikk bidra nå. Så der satt jeg i solen, med hjemmelaget kyllingsalat og min brusboks og var potte sur. Jeg kunne ikke fatte hvordan jeg skulle klare å fortsette. Det var ikke det at jeg ikke hadde krefter, det var bare det at viljen ikke var med.



Jeg har erfart at når ting er mørkt og ugreit, så må man bare stå stormen ut. Alt løser seg og det nytter ikke å gruble. Så jeg nøt solen, satt ikke lengre enn jeg måtte og kom meg ganske kjapt ut igjen for å løpe. Sendte melding til Eivind om at jeg ikke ville løpe mer og at jeg ville hjem. Et sted måtte det slippes ut, slik at det ikke skulle gå ut over min medløpere og hyggelig support.



Du er den råeste jeg vet, var svaret jeg fikk. En lang tankerekke kom dermed som sorte perler på en snor. Jeg bet svaret i meg og gikk i stedet avgårde. Etter en stund tok Annie meg igjen på sykkel. Hun konstaterte at nå var det på tide med podcast med Gunhild (Stordalen), få hodet ut av navelen og heller opp og ut. Vi lot Gunhild snakke, mens jeg smått begynte å løpe ved siden av sykkelen.


Etter en stund innhentet vi to løpere som gikk, og en dame som delte ut vannmelon. Den beste jeg har smakt på en stund og den mentale tåken begynte å lette litt. Det ble klart at den ene av løperne måtte gi seg, Annie ble igjen, så jeg og den andre fortsatte. Plutselig var alt bare lettere. Vi gikk og løp om hverandre, tok masse bilder og bare skravlet i vei. 



Annie tok oss igjen på sykkel etter noen kilometere. Sammen tilbakela vi nye kilometere i solskinn. Det å kjempe de første 30 km hadde kostet. Lårene mine var helt stive etter ultraintervallene helgen før, og  venstre akillessene var mer enn tydelig til stede. På rasten rundt 42 kilometer tok vi en god pause. Stefan som jeg løp sammen med merket også tydelig at han hadde løpt løp helgen før, så vi besluttet å løpe til neste rast og gi oss der, slik at vi i allefall fikk 50 av de 70 km som stod på dagens plan. 



Kanskje var det smart løping, kanskje ikke, det får jeg aldri vite. Det jeg vet er at jeg avsluttet dagen med overskudd, kunne fint ha løpt videre og mentalt sett hadde jeg beveget meg fra truende tordenvær til solskinnsdag. 





https://www.relive.cc/view/1105541398





Dag 2 - 55 km som viste seg å være 60 km: Köpingsvik til Mörbylånga


05:30 ringte alarmen og lyden av U2 med It's a Beautiful Day strømmet ut i gymsalen vi sov i. Tause løpere subbet rundt i påvente av ledig toalett, mens man pusset tennene og pakket sammen sovepose og liggeunderlag. Rett over kl. 06 var det frokost.



Det var en aldeles vakker dag, strålende sol og litt skarpt i luften.

Humøret var mye bedre, jeg var litt mer i gang. Var egentlig ikke særlig sulten, men mat må man ha om man skal orke, så det var bare å spise.




07.30 løp vi av gårde. Vi må ha sett ut som vi var 90 år gamle. Stive og ganske så ubevegelige, men ved godt mot og med mye smil. Gruppen var ganske så spredt, men vi skulle alle samles ved en gammel slottsruin på Solliden. 




Deretter løp vi samlet over kongens jorder. På nytt ble det samling da man kunne velge særs ulendt terreng eller asfalt. Vi var flere som valgte asfalt fordi vi antok at vi ville sinke gruppen i tempo. Veien vi sprang langs var sterkt trafikkert, så tidvis var det ubehagelig, men alt går så lenge man er oppmerksom. Vi fikk også selskap av løpere som løp med ut i terrenget, men av ulike grunner valgte å løpe opp til veien.



Etter asfaltstrekket var det på tide å følge leden igjen, så inn i skogen bare det. Fine stier i lettløpt terreng. Solen strålte og humøret var bra. Etterhvert ble det musikk også, Annie syklet med høyttaler i hånden og Coyntha og jeg løp i takt. Før vi visste ordet av det var det lunsj og 24 km var tilbakelagt, vi var nå ved Stora rör.




Å skulle finne veien etter lunsj var vanskelig, vi tilbakela 7 km, men det tok godt over 2 timer fordi vi løp feil og løste det hele ved å løpe langs en hovedvei. Om Coyntha og jeg synes asfaltstrekke på morgenen var litt ubehagelig, så var det ingenting mot den trafikken som møtte oss nå. Store biler med enda større campingvogner suste av gårde i begge retninger og vi løp så langt ut på kanten som mulig. Enda godt de svenske veiene har mye bredere skuldre en de norske. Da vi etter langt om lenge kom frem til rasten i Röhälla, lå vi 30 min bak de som var der sist. Raskt ble det besluttet at vi skulle fraktes med bil de neste 9 km til Färjestaden, for å hente inn litt tapt tid. Det var nemlig 30 km igjen til Mårbylånga og ikke 20-25 som vi trodde.




https://www.relive.cc/view/1106843206


Vi kjente det begge godt i bena, Coytha i benhinnene og jeg i lårene. Likevel, så gikk det overraskende greit. Vi hadde et langt strekke etter Färjestaden som gikk på asfalt, deretter kunne man springe mer på asfalt eller langs leden. Vi valgte å følge hele leden. Var mett på asfaltstrekker i grunnen.




Leden var fantastisk. Vi løp på stier, små veier, gjennom skogen, over campingplasser, mer i skogen, langs med stranden og inn i skogen igjen. Et større gruppe av de raske løperne ventet etterhvert på Coyntha og meg, vi hang på så godt vi klarte og de ventet på kritiske punkter. Da vi hadde to små kilometere igjen fikk bena los, med løfte om middag og mitt tempo gikk brått opp. Hvorfor ikke avslutte dag to med negativ splitt?



Etter middag bar det til sportshallen i Mörbylånga der vi skulle sove. Etter en rask dusj, skulle vi høre Frida Södermark forelese om sitt Løpereventyr. Desverre hadde ingen av oss klart å få med oss nøyaktig hvor det var, ut over at det var nære, så etter 25 min leting gav vi skuffet opp. Vi var åtte triste løpere som misset det. Men, bøkene hennes hadde hun med, så de fikk jeg kjøpt. De var til og med dedikert til meg...


https://www.relive.cc/view/1107209029


Dag 3 - 43 km: Mörbylånga til Långe Jan


05.20 - jeg våkner før det er liv i de andre. Benytter muligheten til å slippe dokøen, pusser tenner og kler på meg. Morgenens fanfare var Highway to Hell, men dagen ble alt annet enn det.




Da jeg krøp ned i soveposen kvelden før var jeg mindre støl enn etter første dagen, jeg hadde fortsatt ingen gnagsår eller vannblemmer heller. Føtten var litt små stive, venstre akilles lugget godt, men ikke faretruende. Kroppen og hodet kjentes overraskende pigge og i gang.



Så når vi la ut på siste strekket løp jeg av gårde med godt humør og lette ben.

Jeg løp og løp. Den ene rasten etter den andre fløy av gårde. Min erfaring med musikk dagen før gjorde at jeg på flere av de lange strekkene skrudde på Spotify og spilte musikk høyt - det var jo bare meg. CC-cowboys ropte: kom igjen, kom igjen, vi står i nærheten av en drøm, tiden vår går så fort....




På vei mellom andre og tredje rast måtte jeg danse litt til Pharrell Williams og Happy. Jeg hoppet litt fra side til side mens jeg løp, mens regnet øste ned. Jeg løp og jeg løp. Så økte regnet på Linkin Park og Numb dukket opp og det var bare å fortsette, og så da det regnet som aller hardest fulgte Queen meg nesten frem til tredje rast og proklamerte at the show must go on. Shuffle er en fin funksjon.




Etter tredje rast var det litt stiløping langs stranden igjen før vi skulle spise lunsj. Stedet er egentlig stengt på søndager, men eieren hadde åpnet kun for vår del.

Pasta med kjøttsaus var helt greit etter løping i regn, vi hadde tilbakelagt 22 km og hadde omtrent 20 km til Långe Jan.




Jeg gikk ut tidligere, da jeg visste at jeg ville bli innhentet av de andre.

Jeg passerte den ene rasten etter den andre, kilometerne smøg seg på. Jeg holdt en jevn fart på ca 7.5 km i timen. Må selv si at jeg var litt forundret over hvor sterk jeg kjente meg. Jeg hadde bare korte pauser for å ikke henge for langt etter. 




4 km før Långe Jan var det oppsamling, de andre stod og ventet da jeg kom inn. Det var en varm velkomst og veldig hyggelig å bli møtt. Jeg fikk litt påfyll før vi samlet løp det siste strekket.




Jeg la meg bakerst i behagelig tempo sammen med Uffe, en av arrangørene, mens resten var samlet i front. Etter omtrent en kilometer fikk jeg beskjed om at jeg skulle opp i front og holde tempoet inn. På vei frem kikket runners high inn, noe som gjorde at jeg fikk tidenes negative splitt. Etter tre dagers løping klokket jeg inn tre kilometer avslutningsvis nede på 6 tallet. Den ene var nesten sub 6 min på km. Det endte med at jeg måtte roe tempoet - en helt uvirkelig opplevelse på flere måte. 


Jeg følte meg veldig beæret over at jeg som skilpadden bak skulle få løpe først, så jeg ble veldig rørt. Noe som sikkert bidro til fartsøkningen, da jeg slett ikke er god på sånne følelser.


 


Långe Jan nærmet seg stadig og plutselig var vi der. Satte hånden på veggen og målet var nådd. Det var så overveldende at jeg ikke helt visste hvor jeg skulle gjøre av meg eller hvordan dette skulle takles. Så jeg stod bare der og var rådvill i noen minutter.





Man kommer til sans og samling igjen, heldigvis. Bilder ble tatt, klemmer delt, medaljer utdelt, prosecco drukket og tilslutt kom finalen - det var blitt samlet inn totalt 83.000kr.  Vår ferd fra nord til syd var over og innsamlingen var over all forventning.




https://www.relive.cc/view/1108765501


Avslutningsvis:

Man er seg selv nærmest i det  meste, ikke minst når man løper. Barna vi løp for lå der i bakgrunnen hele tiden, mens det var de nære følelsene og opplevelsene som hele tiden lå fremst i pannelappen. Folk er folk og de flotte. Sammen får vi til det meste! Takk for en flott reise.