søndag 21. mai 2017

Ecotrail 80 km - Når konkurranseinstinktet tar kontroll

Aller først: Takk til Andreas, Stian og Roger!! Uten dere hadde jeg ikke stilt til start på Ecotrail.

De første 35 km
Vi var en liten gruppe på 5-6 stykker som stod klare til start kl 8, altså en time før den offisielle starten.
Jeg stod sammen med Stian og Roger. Planen var å få Roger i gjennom 80 km på under 15 timer. Det var en plan som passe meg veldig god. Det viste seg at de 15 timene skulle bli benyttet mot de siste sekundene. Vi startet rolig, tanken var 90 min på 10 km, da med mulighet til å bruke litt mere tid på de verste stigningene og de tekniske partiene.



Strekket opp Akerselva gikk veldig bra, vi løp på strekkene og nedover, og gikk raskt oppover. Det er en milepæl å komme til Maridalsvannet og kunne se over til Tryvann - vel vitende om at man skal løpe hele marka rundt for å komme dit.



Inne i Maridalen kommer tetfeltet, med Didrik Hermansen i tet. Det kom jevnt med løpere hele tiden og ved Hønefoten kom de ledende kvinnene, også med Jeanette Vika med tilsynelatende lette ben. Etter påfyll med vann var det bare å begi seg oppover stigningen mot Fagervann.



Dette strekket har jeg til nå hatt et rent hatforhold til, men denne gangen ble det veldig annerledes. Farten ble naturlig nok bestemt av Roger, så for min del var det ingen anstrengning å komme seg opp. Dessverre for Roger ble dette veldig tungt. Han slet med både pust og kramper. Vi motiverte etter beste evne. 



Mens vi jobbet oss oppover traff jeg på masse hyggelige løpevenner. Smilet og latteren satt løst.
Man blir motivert av å se andre som er ved godt mot. Gøy når folk har det hyggelig i løypa.

Vel oppe gikk ferden videre mot Kampahug og Skjærsjøen. Tempoet var betraktelig redusert og Roger var preget av stigningen opp mot Fagervann, men fortsatt ved veldig godt mot. Vi fant et merkebånd fra Ecotrail80 tilbake i 2015 som definitivt ikke var så miljøvennlig som Icebug hevdet, kunne til og med lese logoen på båndet.



På vei fra Skjærsjøen til Sognsvann løp Stian og jeg foran, med Roger rett bak. Det var nå kneet hans bestemte seg for å melde sin tilstedeværelse. Tempoet vi holdt nedover ble mer og mer redusert og gikk over til gåing. Forbi Sognsvann og videre mot Frognerseteren ble igjen stigningene en utfordring i tillegg til at kneet til Roger kranglet alvorlig. Det var her min utålmodighet meldte seg og konkurranseinstinktet  begynte å følge intenst med på tiden. Jeg kjente veldig på at vi lå dårlig an når det kom til cutoff-tiden. Jeg rådslo litt med Stian og vi ble enige om at jeg bare skulle løpe videre på egenhånd. Så da vi var oppe på Frognerseteren tok jeg bena fatt for å hente det jeg kunne av tid. Da jeg kom til Midtstubakken hadde jeg løpt 32 km på 6 timer og 40 min. Jeg skjønte at hvert sekund talte, men på det tidspunktet ikke hvor bokstavelig det skulle bli.

Holmenkollen til Sørkedalen
Eivind møtte meg på her, godt å se ham, men jeg var mest opptatt av å få fylt på vann og få med meg noen vafler. Behovet for næring var påtakelig. Var jo noen timer siden frokost på t-banen i 7-tiden. 
Jeg la på sprang og spiste og løp om hverandre. løp og gikk på blåsti opp mot Tryvann, dog det siste strekket der er litt hat. Er sikker på at det er djup myr der selv i tørkeperioden midt på sommeren...



På vei ned mot Tryvannsstua turde jeg ikke å ta i, men bare la bena løpe. Jeg visste ikke hvor mye de første timene hadde kostet kroppen og trengte tid til å finne ut det. Videre mot toppen av Wyller gikk jeg for det meste for heller å kunne løpe hardere utfor. Men også her holdt jeg en del igjen. Det var mye store stener i veien og det pleier å medføre fare for overtråkk. Jeg løp kontrollert nedover. Et stykke ned i løypa hadde jeg plutselig to danske karer bak meg, de hadde løpt en del feil og var usikker på løypa. Jeg forsikret dem om at de var på rett vei. Vi tok også følge et lite stykke inn til Sørkedalen, jeg løpe videre da de fortsatte å gå. Så dem såvid komme inn til support, da jeg var på vei opp mot stigningene til Abbortjern.

Jeg gikk så fort jeg kunne oppover, løp på flatene og på blåmerket sti. Var overrasket over hvor mye som hadde tørket opp. Vel fremme ved Abbortjern var det bare å gyve løs på nye stier og det var nå jeg begynte å merke at jeg hadde løpt mye teknisk på tur i Spania med Pace on Earth (eget innlegg kommer) en uke tidligere. Det gikk ikke fort, men jeg løp hele tiden. Hoppet og spratt og løp videre. Det var enklere å komme seg frem på sti. Nesten nede ved Østernvann traff jeg på en annen Romerikeløper, han hang seg seg og vil løp sammen et stykke. Så byttet vi på og han dro et stykke. Da vi skulle inn på blåsti mot Fossum var jeg først inn i stigningene og etterhvert mistet jeg ham helt. Fylte på mer væske og drakk litt cola før jeg styrtet videre. Jeg hadde bare 3 timer og 20 min på å rekke frem i tide og jeg visste at det ville bli tøft.



Fossum til Mål
På Fossum stod det to løpere inne da jeg kom Sheila og Keith. Jeg var egentlig litt overrasket over å se flere løpere. Hele veien ned Lysaker elven løp Sheila og jeg om hverandre. Det var bratt og leierett, men også her syntes jeg terrenget var enklere enn jeg husket, og tankene gikk til trening med utforløping og tekniske stier i Spania. Jeg hadde aldri tid til å vurdere om noe var skummelt eller om jeg kunne falle, alt handlet om å ta seg raskest mulig frem. Jeg lå fremst helt fram til Sollerudstranda, da tok Sheila meg igjen og vi løp litt om hverandre frem til avskjæring ved Bygdøy. Hun løp først og jeg kunne se Keith foran der igjen, De skjønte at de skulle ut, men merkingen var forvirrende så jeg loste oss rundt og ut på Frognerstranda igjen. Vi visste ikke helt hvor langt vi hadde igjen, men tiden sa 35 min. Vi løp og vi løp og vi gikk. Hele siste timen hadde jeg kjempet med kvalme. Jeg hadde aldri behov for næring, men magen var nok for tom. Lenge hjelp det med 4-5 mandler og vann, men så klarte jeg ikke å tygge dem lenger, og jeg måtte gå lengre strekker for å døyve kvalmen.

Midt på Frognerstranda møtte Stian oss og sammen løp og gikk vi de siste kilometerne inn. Da vi kom til Tjuvholmen viste klokken at det bare var 16 min til cut off. Jeg hadde veldig behov for å gå, men skjønte at det bare var å løpe. Da vi kom til DFDS sa klokken at det var 3 min igjen. Jeg løp på og kjente at jeg  bare skulle inn jeg tar en strakere veien og registrerer i det jeg spurter over matten at det bare var 20 sek igjen til kl var 23. Seier over maxtid var et faktum. Sheila var allerede i mål, Keith kom 20 sek etter cut off...


Et flott løp og en god dag i løpesko. Sekunder og minutter løper alltid i jevnt tempo, jeg var heldigvis raskere denne gangen også. Om jeg har noe å utsette på løpet så må det var at det ikke var saltpotetgull underveis og at de to kilometerene via Bygdøy på slutten heller burde legges inn på et tidligere tidspunkt. F.eks rundt Kirkeruinene i Maridalen og veien inn mot Hønefoten i stedet for rett opp og over. Det er sikkert andre steder det er mulig å snike inn litt ekstra distanse. Skjønner godt at sikkert flere valgte å løpe forbi Bygdøy, det var liksom ikke helt naturlig med en svingom der. Ødelegger litt for innløpet mot sentrum. Ut over det var alt helt suverent, ikke minst at vi snegleskilpadder fikk mulighet til å starte en time tidligere :-)

torsdag 13. april 2017

Hverken fra eller til, men for.

Maratonmamma spør; Hva driver deg? Et betimelig spørsmål og i denne sammenhengen handler det om løping. Det umiddelbare svaret er jo at vi liker å løpe. Vi liker frihetsfølelsen det gir, enkelheten ved å bare ta på seg skoen og løpe ut, skvise inn en runde ved tidsnød, det er alltid mulig med en løpetur.


Som andre har tatt opp før kommer også spørsmålet om vi løper fra noe. Løpe = flukt, jeg ser den. Og etter litt refleksjon så kom jeg til at mange av oss inkludert meg selv, vi løper hverken fra eller til, men for; For god helse, for å se nye steder, for å oppleve naturen på en ny måte, for å oppleve at kroppen funker, for å puste lettere i hverdagen eller rett og slett for noe som er større enn oss selv. 

Når du har perset på ulike distanser, stadig økt  distanser og latt løpingen ta deg steder du ikke visste at du skulle, da trenger man nye mål, nye retninger og en ny mening. Løping blir da et virkemiddel til å kunne bidra til noe mer enn å slite ut løpesko, det blir en måte å gi tilbake på.



Maratonmamma, aka Lise Lysfjord Petteresen løper for å kunne gi andre løpeglede og holder løpegrupper for at andre skal få oppleve den samme gleden. Det handler om lavterskel og at det slett ikke behøver å være så komplisert. I tillegg treffer man likesinnede og nye relasjoner skapes.

Petter Vabog løper for Barnekreftsaken, som han selv sier:
"60 tusen kroner er målet for innsamlingen min.
60 mil er distansen jeg skal tilbakelegge i konkurranser på maraton og ultraløp i 2017. 
60 år har jeg store planer om å fylle i 2017.

Jeg er svært glad i å løpe. Langt og lengre enn langt. (...) Da kan jeg virkelig leve i øyeblikket. Akkurat nå er er dette øyeblikket det eneste som er sikkert". (Kilde: Petters side og Maratonmamma)

Deltakeravgiften til årets utgave av Påskeharemaraton gikk til Barnekreftsaken. Dette er alltid et flott løp, men i år ble det virkelig en følelse av på bidra direkte fordi Petter var leder for baktroppen. Den grønne capsen og det brede smilet loset alle trygt inn til Sandvika. En strålende opplevelse på alle måter.

(Roy Haraldsen og Petter Vabog på vei til Langhus under Påskeharemaraton 2017)

Jimmy Vika skal løpe 20 maraton i 20 fylker på 20 dager for å samle inn 1 million kroner for at jenter i Midtøsten skal få rett til å gå på skole.

Gjennom jobben sin i Right to Play har han vært på rundreise i Midtøsten og det ble klart for ham i hvilken grad barn og spesielt jenter er sårbare når de er på flukt. Ved å aktivisere lokalmiljøet der han skal løpe håper han på at flere blir med å løpe deler eller hele etapper sammen med ham. Som hashtaggen sier #nårbarnlekervinnerverden (Kilde: Aftenposten og Facebook)

(Bilde lånt fra Neil Dryland. Fra Kick Off på Sognsvann for Jimmys 202020prosjekt)

Ole Kristian har bloggen Midtlivskrise i lycra og en egen gruppe på STRAVA
Treningsinspirasjon for folk i 40 årene. På lavt nivå. Ingen forkunnskaper kreves.

Ole Kristian trener og blogger for å motivere og inspirere andre. Stiller man i lycra i en alder av 40+ så blir man stigmatisert, slik er det bare. Dermed er hans gruppe, som slett ikke er liten, en tumleplass for likesinnede. Han deler villig og humoristisk av sine opplevelser og erfaringer gjennom bloggen. 
Det er også oppdateringer av tetslister på STRAVA, så her er det også plass for dem som liker å konkurrere på trening. (Kilde: Facebook og midtlivskriseilycra.com)

(Et lykkelig firkløver på vei til jobb på en fredags morgen)

Summen av det hele er at man er takknemlig for det trening og ikke minst det løping gir til ens eget liv og hvordan det påvirker hverdagen. Så glad blir man at det må deles med andre, vi vil få med andre eller gjøre noe for andre. Det er mange flere som bruker løping og trening til å bidra, så listen er lang.

Spørsmålet er løper du fra noe, til noe eller for noe?

Fortsatt god påske!






søndag 2. april 2017

Løpehelg i Stavern med Romerike Ultraløperklubb

En opplevelsesrik helg er over og inntrykkene fra helgen er mange.
Men for å begynne med begynnelsen, så starter vi med fredag.


Fredagen var en regntung og grå dag, jeg startet dagen med å løpe til jobb og kjente derfor ikke behov for å løpe da vi kom ned til Stavern. Så mens resten var ute på løpetur langs kyststien, hvilte jeg meg i form til kveldens foredrag om Farris Ultra med Ove Haugen, en av arrangørene.
Vi har bodd på Fredriksvern, nærmere bestemt Politihøgskolen i Stavern



Det er alltid spennende å høre om løp man ikke har løpt, spesielt når jeg har hørt så mye bra om det fra andre som har løpt det. Vi fortalte også alle sammen litt om oss selv. Grei måte å bli bedre kjent på.


Lørdagen startet litt grå og kjølig da vi i fellesskap løp ut fra Nanset IF. Ove Haugen hadde med seg med seg med arrangøren sin (sorry, fryktelig dårlig på navn) og de tok oss med ut i deler av Farrisløypa.  Planen var 21 kilometeren, som var ny distanse i fjor.


Flere av løperne løp fra Stavern til Nanset IF - en distanse på ca 10 km og den samme tilbake etter fellesturen. Selv løp jeg dagens korteste distanse på 18.4 km. Vi løp i samlet flokk et lite stykke før de fleste fløy av gårde inn over veiene. Vi hadde noen oppsamlingsheat også, men mitt tempo er ekstremt langsomt for mange. 


Marit og jeg løp sammen. Hun holdt tempo og jeg synes jeg klarte å følge ganske så bra. Måtte tidvis ta noen gåskritt for å unngå for mye melkesyre. Underveis i løypa brøt solen frem og vi hadde noen fantastiske kilometere i strålende og varm sol. 


Vi løp på skogsveier og asfalt, mens resten av gruppa hadde en svingom inne i skogen også.
Veien var gode og bløte, så det var nesten som å løpe på skogsbund. Det var god vannføring overalt også. Oppdaget det da det ble nødvendig med en liten avstikker.


Vann i seg er fascinerende. Dette er speilbilde i en vanndam og himmelen og trærne lager en spennende effekt sammen med skogsbunnen under vannet. Jeg leter alltid etter spennene motiver på løpeturer og i skogen eller ved sjøen er utfordringen ofte å slutte å ta bilder fremfor å finne et motiv.


Det var godt å komme tilbake og ta seg en lang varm dusj. Jeg kjente at jeg nok kunne ha løpt tilbake til Stavern, men valgte likevel å ta det pent. Jeg øker nå langsom distansene fra uke til uke. Prøver å løpe smart og trene smartere - greit å teste det jeg ikke har gjort før.



Lørdagsmiddagen ble inntat på ærverdige Hotell Wassilioff. Det var på alle måter et smakelig måltid, så jeg rakk aldri å ta bildet av desserten. Å sitte til bords i 3.5 timer, nyte god mat og bare kravle om løping og bli enda bedre kjent med de andre var veldig hyggelig og inspirerende.



Søndag - Soldag kom med strålende sol og løfter om flott tur langs kyststien. Etter frokost hadde vi et par timer på oss til ren eventyrløping. I går hadde jeg min første langtur og i dag hadde jeg min første ordentlige tur i terrenget. Fantastisk å kunne hopp rundt på svabergene. Stiene var småteknisk, men helt fine - selv for meg.


Vann hører med ved sjøen og ikke minst på blåmerket kyststi. Jeg skal innrømme at vi gjorde noen forsøk her på å løpe rund, men innså at det var bare å forsere de våte kloppene. Heldigvis var det mye bedre enn fryktet. Ble såvidt litt fuktig på tærne.


Det å finne spennende motiver var slett ikke vanskelig i dag heller. Marit og Marianne skuer ut mot havet. Det klare lyset er gavmildt for et mobilkamera. Det var mye spennende og se og ikke minst mange sår etter kanonstillinger fra andre verdenskrig.


Jeg fant en liten jettegryte på min vei i dag. Hele Vestfold bærer preg av isen som boret seg langs fjellene og små stener gravde ut diss hullene. Terrengskoene mine stortrivdes på svabergene. Vi hoppet og spratt og hadde det moro. Godt de fikk slippe ut og kjenne på våren.


Solbriller var kjent å ha med. Det blåste ganske godt, men solen varmet. Her har vi akkurat innsett at vi må løpe på de druknede kloppene. Jeg kjente litt på minnene fra Hedemarksvidda og kom til at dette sikkert var mindre ille og skoene drenerer veldig godt. Det var en lettelse å løpe over, litt sånn "opp på hesten igjen" opplevelse.


Vi traff igjen de to andre gruppene og her forseres steingrunnen i lette hopp fra de fleste, jeg tråkket nok på alle stenene for å komme meg over. Dette er virkelig ikke noe jeg gjør på instinkt, til det er jeg alt for engstelig for å snuble. Å løpe så langt nede ved sjøen gjorde at vi kjente på lengselen etter sommer.  


Nesten tilbake tok vi oss en runde rundt minnehallen som bærer på navnet på flere tusen sjøfolk som har omkommet til sjøs. Utsikten er spektakulær på alle sider. Vi undertegnes på om dette kanskje kan være utendørsarena for en 24-timers....


Fra spøk tilalvor. Redningsselskapet hadde også treningshelg i Stavern. Da vi kom tilbake til Fredriksvern landet dette Sea King helikopteret og slapp av en gruppe som hadde vært ute. Blir helt turist i sånne tilfeller og tok bilder i høyt tempo, ikke ofte jeg ser slike på nært hold.


En flott helg er over og opplevelsene gir motivasjon for treningen fremover. Det å løpe i terreng var langt mindre tungt enn jeg husket. Så pausen derfra har vært både riktig og passe lang. Føttene mine var veldig fornøyde med litt annet underlag enn asfalt. Blåveisen vitner om at det faktisk er vår. Så nå er det bare å oppsøke stier og la bena fly....








tirsdag 14. februar 2017

Storebror ser meg ikke


I disse overvåkingstider er det et paradoks at jeg blir litt småsvett fordi jeg (nok en gang) måtte levere fra meg min FitBit Surge (GPS livsstilsklokke). Jeg vet jo plutselig ikke hvordan jeg har det lenger...




Ikke vet jeg hvordan jeg sover. Joda, jeg vet sånn omtrent hvor lenge jeg har sovet, men det er jo ikke registrert og da vet jeg jo ikke om jeg har sovet godt eller ei. Det finnes ingen grafer å lese.


Ikke vet jeg hva hvilepulsen min er heller. Den pleier jeg å holde litt oversikt over, bare fordi det er gøy, men nå må jeg jo faktisk telle og notere - hvem har tid til det liksom. Blir jo het stresset ved tanken.



Jeg vet ikke hvor mange etasjer jeg har gått heller, bortsett fra de 11 x 3 jeg jeg går opp (og ned) i vestre tårn noen ganger når vi går trappetrim. Jeg har ingen oversikt som sier meg at i dag har du gått 44 etasjer. Plutselig har det blitt livsviktig å vite hvor mange etasjer  jeg har gått.


Skrittene mine holder mobilen greie på. Den har plutselig blitt mitt Fitbit-device. Og tjenesten er på et minimum. Den teller skritt og angivelig kaloriforbruk. Lurer litt på hvordan den får til, jeg har jo ikke puls.




Også har vi treningen da. Bruker jo GPS på mobilen, men det blir jo ingen fullverdig måling. Så måtte frem med analog pulsklokke og pulsbelte!!! Det er bare så 2015! Ikke fant den puls, ikke så rart. Ingen FitBit ingen puls - sier seg selv! Tok sikkert 20 minutter før den fant en satellitt også - var jo nesten ferdig med løpeturen liksom.


Så skal jo alt sammenfattes, men det ble litt for mye. Strava tar gledelig imot fra pulsklokken og økten fra mobilen via FitBitappen - men å få det fra pulsklokken til Fitbit - ikke akkurat intuitivt. Måtte gjøre noen begrensninger i sin tid på Strava for å ikke få dobbeltregistreringer.


Som dere skjønner er min hverdag brått blitt både utfordrende og komplisert. Jeg vet jo ikke hvordan jeg egentlig har det. Ikke vet storebror det heller(ikke at jeg har en storebror, jeg har derimot verdens beste lillesøster), men det er sekundært. Mulig dette stiller i klassen for I-landsproblem i verdens rikeste land og med de beste velferdstjenestene, men hallo. Jeg må nå gå i lang tid (sikkert en uke) uten å ha oversikt over status og vi er bare på tirsdag og jeg sendte klokken fra meg i går.  Nevnte jeg at jeg liker dingser? 


torsdag 9. februar 2017

Søk dekning - Snart er det vår



Man skulle tro at når dagene blir lengre og lysere så skulle overskuddet komme smygende og svøpe deg inn økt energi. Den gang ei. Nå er det faktisk slik at det fortsatt er vinter. Dagene er lengre og lysere, men vi har et etterslep av mørke. Det at det ikke har vært vinter med mye sne som har gjort verden litt lys og vennlig gjør at jeg i år opplever vintertrettheten langt sterkere enn på lenge.

Overgangen fra januar til februar har til nå vært preget av et intenst behov for mer søvn og vegring for å bruke energi på annet enn det som er absolutt nødvendig. Dette drar igjen med seg at jeg blir mye lettere stresset enn ellers i året fordi det ikke er mer overskudd å ta av, så alt oppleves som rent forbruk. Og brått handler det ikke lenger bare om å få overskudd, men å faktisk gå i null, slik at overskudd kan bygges.

Det er ingen hemmelighet at jeg i 2006 gikk på en real smell og var utbrent i to år. Veien tilbake var ganske lang, men den gikk jevnt og trutt og selv om dagene var ett skritt frem og to tilbake. Det var likevel en driv der, som tok meg fremover. At resultatet skulle være å gå fra å sove 18 timer i døgnet til å løpe ultra er kanskje ekstremt, men det som tok meg gjennom depresjon og utbrenthet er det som stabilt og stødig også gjør at ultraløping er mulig. Det som ikke knekker deg gjør deg altså sterkere. Det betyr ikke at man aldri kjenner på samme dynamikk igjen, men man kjenner signalene og kjenner lusa på gangen.

Så nå når energien er så lav som den er, begynner hjernen å leke med meg og følelsene spiller meg ofte et puss. Angsten kan bli mer fremtredende fordi jeg allerede blir lett stresset og med angsten kommer nedstemtheten og brått sitter jeg der i offerrollen og kjenner på ytterkanten av depresjonen. Forskjellen nå er at jeg vet at dette ikke er farlig, jeg vet når jeg kan forbruke og når jeg skal lytte. Det er en krevende balansegang, men som psykologen min en gang sa: Du er ikke følelsene dine, la ikke depresjonen definere hvem du er. 

Så nå står  jeg her og ser ned på løpeskoene mine i snøen, vel vitende om at turen er nødvendig, jeg må ha den daglige dosen. Jeg løper ikke bare for å holde runstreaken ved like, selv om den tidvis er det eneste som får meg ut. Løpeturen bidrar til å klarne hodet og holde spøkelser på avstand. Det gjør at jeg holder hodet over vann og kan puste ubekymret en stund til.


Vi har alltid et valg - det er alltid en løsning. Det er ikke alltid vi liker det som er løsningen, det betyr ikke at du ikke har et valg. Evnen til å ta valg bevisst er det som skiller en fra tilstedeværelse og offerrollen.

Det er ikke slik at ting bare skjer, man ser det kanskje ikke klart der og da, men det kan være man unnlot å velge og da må man følge med dit det bærer. Jeg har testet det og trivdes dårlig uten å ha en viss kontroll og oversikt. Igjen så er det en lang avstand fra dette til å være perfeksjonist og kontrollfreak. Jeg har prøvd det også - fryktelig slitsomt.

Choose your battles - win the war, er det noe som heter. Altså velg med omhu når du skal forbruke og når det er greit å la verden fare - det viktigste er å ha et bevisst forhold til det. Det er viktig at det er ens valg og ikke en unnlatelse.

Så om verden er litt tung om dagen og du bare vil sove, så er du ikke alene. Har du ikke  energi til alt det du klarer om sommeren og høsten, så husk at våren er oppvåkning, bruk tiden og lyset. Mørket har krevd sitt denne vinteren. Sov litt mer, lev litt roligere, velg bort de stressfaktorene du ikke trenger og gled deg over at dagene er lengre. Du kan nemlig det uten dårlig samvittighet, selv om energien ikke følger med riktig ennå.

fredag 3. februar 2017

Bilfritt bysentrum rundt

Mange mener mye om at Oslo skal få et bilfritt sentrum. Det er ikke grenser for hvor katastrofalt eller rosenrødt det kommer til å bli. Med andre ord, det blir noe midt i mellom. Den som lever får se heter det, eller rett og slett bare ha litt is i magen og puste rolig mens prosjektets faser gjennomføres. Hans Edvardsen og prosjektet Bilfritt byliv har faktisk en trinnvis plan, som går over tid, du kan lese om den her.



Nå har det seg slik at vi mennesker ikke liker forandringer. Punktum. Alt var bedre før! Vi liker ikke at noen river et gjerde og huset inne på tomten - selv om vi har gått og irritert oss over hvor ustelt og falleferdig det har vært de siste 10 årene. Når det så kommer utbyggere som i tillegg har en utviklingsplan, da våkner beboere til kamp og jeg er overrasket over at det ikke har vært flere ulykker med høygafler. Nok om det. Og tilbake til Bilfritt byliv.






Altså. I morges var trangen til å sove større enn behovet for å løpe til jobb. Slikt skjer - jeg innrømmer det. Likevel, ut og løpe i dag skulle jeg jo - har tross alt en runstreak å pleie. Så da kom ideen om å ta med løpetøyet på jobb, stemple ut på et passende tidspunkt og løpe hele traseen rundt. Det hevdes at arealet ikke blir så stort, men det var i allefall 7.6 km rundt, så litt plass får vi jo å valse rundt på.






Jeg valgte å starte fra Rådhusplassen og fulgte deretter Havnepromenaden i retning mot DFDS-terminalen, videre langs bygget til Statens Vegvesen og over til Fred. Olsens gate. Løp deretter over Jernbanetorget retning Oslo City og inn i Stenersensgate. Her var det ganske tomt for både biler og folk helt til jeg kom til Jernbanetorget, naturlig nok siden det er et knutepunkt.






På hjørnet ved Spektrum tok jeg til venstre opp langs Gunerius - krysset Storgata og fortsatte over Arbeidersamfunnets plass i retning Deichman forbi Rockefeller. Vel forbi hovedbiblioteket skar jeg til venstre i Akersgaten og umiddelbart til høyre ned Teatergaten.




Ett kvartal ned tok jeg til høyre i Munchsgate og første til venstre ned til Pilestredet. Her traff jeg på fredagsrushet. Tidspunktet jeg valgte for min lille ekskursjon eller befaring om du vil er nok ikke å anbefale, sånn helsemessig, men det skal jo bli bedre...




Jeg fulgte Pilestredet til lyskrysset før Blitzhuset (heter det fortsatt det?) og løp selv over krysset og fortsatte forbi Turnhallen, tok til venstre i neste lyskryss og holdt Fredriksgate frem til Victoria terrasse. 
Så tok jeg ned til venstre, krysset Munkedamsveien og fortsatte Haakon VIIs gate ned til Kronprinsesse Märthas plass for deretter å slå følge med Dronning Maud opp til Vika.




I Vika tok jeg trappene ned til Munkedamsveien og løp den opp mot Dokkveien, krysset den og fortsatte Munkedamsveien ned til rundkjøringen inn til Tjuvholmen. Her tok jeg til høyre og løp Filipstadsveien ned til Bryggegangen.





Deretter løp jeg rundt hele Tjuvholmen med badestrand og Astrup Fearnlys. De viser forresten utstillingen Murakami on Murakami - sikkert både interessant og utfordrende. Vel rundt hele utstikkeren tok jeg broen over til Aker Brygge og fortsatte strake veien inn forbi tomme restauranter og mørke isbarer. Selv Lekter'n så litt ensom og kald ut der Nesoddbåten passerte.












Vel tilbake til utgangspunktet etter en times fotosafari må jeg si at det var en fin tur. 
Den kan absolutt anbefales som en rundtur, men deler av strekket kunne trenge et lite ansiktsløft. Rett og slett litt enkle tiltak som kunne gjøre det litt mere trivelig. Gress og trær er jo alltid populært. Om bilfritt byliv blir så katatostrofalt eller rosenrødt som enkelte vil ha det til får hver enkelt danne seg sin egen mening om. Oslo er en by i forandring -det er det ingen tvil om!