torsdag 13. april 2017

Hverken fra eller til, men for.

Maratonmamma spør; Hva driver deg? Et betimelig spørsmål og i denne sammenhengen handler det om løping. Det umiddelbare svaret er jo at vi liker å løpe. Vi liker frihetsfølelsen det gir, enkelheten ved å bare ta på seg skoen og løpe ut, skvise inn en runde ved tidsnød, det er alltid mulig med en løpetur.


Som andre har tatt opp før kommer også spørsmålet om vi løper fra noe. Løpe = flukt, jeg ser den. Og etter litt refleksjon så kom jeg til at mange av oss inkludert meg selv, vi løper hverken fra eller til, men for; For god helse, for å se nye steder, for å oppleve naturen på en ny måte, for å oppleve at kroppen funker, for å puste lettere i hverdagen eller rett og slett for noe som er større enn oss selv. 

Når du har perset på ulike distanser, stadig økt  distanser og latt løpingen ta deg steder du ikke visste at du skulle, da trenger man nye mål, nye retninger og en ny mening. Løping blir da et virkemiddel til å kunne bidra til noe mer enn å slite ut løpesko, det blir en måte å gi tilbake på.



Maratonmamma, aka Lise Lysfjord Petteresen løper for å kunne gi andre løpeglede og holder løpegrupper for at andre skal få oppleve den samme gleden. Det handler om lavterskel og at det slett ikke behøver å være så komplisert. I tillegg treffer man likesinnede og nye relasjoner skapes.

Petter Vabog løper for Barnekreftsaken, som han selv sier:
"60 tusen kroner er målet for innsamlingen min.
60 mil er distansen jeg skal tilbakelegge i konkurranser på maraton og ultraløp i 2017. 
60 år har jeg store planer om å fylle i 2017.

Jeg er svært glad i å løpe. Langt og lengre enn langt. (...) Da kan jeg virkelig leve i øyeblikket. Akkurat nå er er dette øyeblikket det eneste som er sikkert". (Kilde: Petters side og Maratonmamma)

Deltakeravgiften til årets utgave av Påskeharemaraton gikk til Barnekreftsaken. Dette er alltid et flott løp, men i år ble det virkelig en følelse av på bidra direkte fordi Petter var leder for baktroppen. Den grønne capsen og det brede smilet loset alle trygt inn til Sandvika. En strålende opplevelse på alle måter.

(Roy Haraldsen og Petter Vabog på vei til Langhus under Påskeharemaraton 2017)

Jimmy Vika skal løpe 20 maraton i 20 fylker på 20 dager for å samle inn 1 million kroner for at jenter i Midtøsten skal få rett til å gå på skole.

Gjennom jobben sin i Right to Play har han vært på rundreise i Midtøsten og det ble klart for ham i hvilken grad barn og spesielt jenter er sårbare når de er på flukt. Ved å aktivisere lokalmiljøet der han skal løpe håper han på at flere blir med å løpe deler eller hele etapper sammen med ham. Som hashtaggen sier #nårbarnlekervinnerverden (Kilde: Aftenposten og Facebook)

(Bilde lånt fra Neil Dryland. Fra Kick Off på Sognsvann for Jimmys 202020prosjekt)

Ole Kristian har bloggen Midtlivskrise i lycra og en egen gruppe på STRAVA
Treningsinspirasjon for folk i 40 årene. På lavt nivå. Ingen forkunnskaper kreves.

Ole Kristian trener og blogger for å motivere og inspirere andre. Stiller man i lycra i en alder av 40+ så blir man stigmatisert, slik er det bare. Dermed er hans gruppe, som slett ikke er liten, en tumleplass for likesinnede. Han deler villig og humoristisk av sine opplevelser og erfaringer gjennom bloggen. 
Det er også oppdateringer av tetslister på STRAVA, så her er det også plass for dem som liker å konkurrere på trening. (Kilde: Facebook og midtlivskriseilycra.com)

(Et lykkelig firkløver på vei til jobb på en fredags morgen)

Summen av det hele er at man er takknemlig for det trening og ikke minst det løping gir til ens eget liv og hvordan det påvirker hverdagen. Så glad blir man at det må deles med andre, vi vil få med andre eller gjøre noe for andre. Det er mange flere som bruker løping og trening til å bidra, så listen er lang.

Spørsmålet er løper du fra noe, til noe eller for noe?

Fortsatt god påske!






søndag 2. april 2017

Løpehelg i Stavern med Romerike Ultraløperklubb

En opplevelsesrik helg er over og inntrykkene fra helgen er mange.
Men for å begynne med begynnelsen, så starter vi med fredag.


Fredagen var en regntung og grå dag, jeg startet dagen med å løpe til jobb og kjente derfor ikke behov for å løpe da vi kom ned til Stavern. Så mens resten var ute på løpetur langs kyststien, hvilte jeg meg i form til kveldens foredrag om Farris Ultra med Ove Haugen, en av arrangørene.
Vi har bodd på Fredriksvern, nærmere bestemt Politihøgskolen i Stavern



Det er alltid spennende å høre om løp man ikke har løpt, spesielt når jeg har hørt så mye bra om det fra andre som har løpt det. Vi fortalte også alle sammen litt om oss selv. Grei måte å bli bedre kjent på.


Lørdagen startet litt grå og kjølig da vi i fellesskap løp ut fra Nanset IF. Ove Haugen hadde med seg med seg med arrangøren sin (sorry, fryktelig dårlig på navn) og de tok oss med ut i deler av Farrisløypa.  Planen var 21 kilometeren, som var ny distanse i fjor.


Flere av løperne løp fra Stavern til Nanset IF - en distanse på ca 10 km og den samme tilbake etter fellesturen. Selv løp jeg dagens korteste distanse på 18.4 km. Vi løp i samlet flokk et lite stykke før de fleste fløy av gårde inn over veiene. Vi hadde noen oppsamlingsheat også, men mitt tempo er ekstremt langsomt for mange. 


Marit og jeg løp sammen. Hun holdt tempo og jeg synes jeg klarte å følge ganske så bra. Måtte tidvis ta noen gåskritt for å unngå for mye melkesyre. Underveis i løypa brøt solen frem og vi hadde noen fantastiske kilometere i strålende og varm sol. 


Vi løp på skogsveier og asfalt, mens resten av gruppa hadde en svingom inne i skogen også.
Veien var gode og bløte, så det var nesten som å løpe på skogsbund. Det var god vannføring overalt også. Oppdaget det da det ble nødvendig med en liten avstikker.


Vann i seg er fascinerende. Dette er speilbilde i en vanndam og himmelen og trærne lager en spennende effekt sammen med skogsbunnen under vannet. Jeg leter alltid etter spennene motiver på løpeturer og i skogen eller ved sjøen er utfordringen ofte å slutte å ta bilder fremfor å finne et motiv.


Det var godt å komme tilbake og ta seg en lang varm dusj. Jeg kjente at jeg nok kunne ha løpt tilbake til Stavern, men valgte likevel å ta det pent. Jeg øker nå langsom distansene fra uke til uke. Prøver å løpe smart og trene smartere - greit å teste det jeg ikke har gjort før.



Lørdagsmiddagen ble inntat på ærverdige Hotell Wassilioff. Det var på alle måter et smakelig måltid, så jeg rakk aldri å ta bildet av desserten. Å sitte til bords i 3.5 timer, nyte god mat og bare kravle om løping og bli enda bedre kjent med de andre var veldig hyggelig og inspirerende.



Søndag - Soldag kom med strålende sol og løfter om flott tur langs kyststien. Etter frokost hadde vi et par timer på oss til ren eventyrløping. I går hadde jeg min første langtur og i dag hadde jeg min første ordentlige tur i terrenget. Fantastisk å kunne hopp rundt på svabergene. Stiene var småteknisk, men helt fine - selv for meg.


Vann hører med ved sjøen og ikke minst på blåmerket kyststi. Jeg skal innrømme at vi gjorde noen forsøk her på å løpe rund, men innså at det var bare å forsere de våte kloppene. Heldigvis var det mye bedre enn fryktet. Ble såvidt litt fuktig på tærne.


Det å finne spennende motiver var slett ikke vanskelig i dag heller. Marit og Marianne skuer ut mot havet. Det klare lyset er gavmildt for et mobilkamera. Det var mye spennende og se og ikke minst mange sår etter kanonstillinger fra andre verdenskrig.


Jeg fant en liten jettegryte på min vei i dag. Hele Vestfold bærer preg av isen som boret seg langs fjellene og små stener gravde ut diss hullene. Terrengskoene mine stortrivdes på svabergene. Vi hoppet og spratt og hadde det moro. Godt de fikk slippe ut og kjenne på våren.


Solbriller var kjent å ha med. Det blåste ganske godt, men solen varmet. Her har vi akkurat innsett at vi må løpe på de druknede kloppene. Jeg kjente litt på minnene fra Hedemarksvidda og kom til at dette sikkert var mindre ille og skoene drenerer veldig godt. Det var en lettelse å løpe over, litt sånn "opp på hesten igjen" opplevelse.


Vi traff igjen de to andre gruppene og her forseres steingrunnen i lette hopp fra de fleste, jeg tråkket nok på alle stenene for å komme meg over. Dette er virkelig ikke noe jeg gjør på instinkt, til det er jeg alt for engstelig for å snuble. Å løpe så langt nede ved sjøen gjorde at vi kjente på lengselen etter sommer.  


Nesten tilbake tok vi oss en runde rundt minnehallen som bærer på navnet på flere tusen sjøfolk som har omkommet til sjøs. Utsikten er spektakulær på alle sider. Vi undertegnes på om dette kanskje kan være utendørsarena for en 24-timers....


Fra spøk tilalvor. Redningsselskapet hadde også treningshelg i Stavern. Da vi kom tilbake til Fredriksvern landet dette Sea King helikopteret og slapp av en gruppe som hadde vært ute. Blir helt turist i sånne tilfeller og tok bilder i høyt tempo, ikke ofte jeg ser slike på nært hold.


En flott helg er over og opplevelsene gir motivasjon for treningen fremover. Det å løpe i terreng var langt mindre tungt enn jeg husket. Så pausen derfra har vært både riktig og passe lang. Føttene mine var veldig fornøyde med litt annet underlag enn asfalt. Blåveisen vitner om at det faktisk er vår. Så nå er det bare å oppsøke stier og la bena fly....








tirsdag 14. februar 2017

Storebror ser meg ikke


I disse overvåkingstider er det et paradoks at jeg blir litt småsvett fordi jeg (nok en gang) måtte levere fra meg min FitBit Surge (GPS livsstilsklokke). Jeg vet jo plutselig ikke hvordan jeg har det lenger...




Ikke vet jeg hvordan jeg sover. Joda, jeg vet sånn omtrent hvor lenge jeg har sovet, men det er jo ikke registrert og da vet jeg jo ikke om jeg har sovet godt eller ei. Det finnes ingen grafer å lese.


Ikke vet jeg hva hvilepulsen min er heller. Den pleier jeg å holde litt oversikt over, bare fordi det er gøy, men nå må jeg jo faktisk telle og notere - hvem har tid til det liksom. Blir jo het stresset ved tanken.



Jeg vet ikke hvor mange etasjer jeg har gått heller, bortsett fra de 11 x 3 jeg jeg går opp (og ned) i vestre tårn noen ganger når vi går trappetrim. Jeg har ingen oversikt som sier meg at i dag har du gått 44 etasjer. Plutselig har det blitt livsviktig å vite hvor mange etasjer  jeg har gått.


Skrittene mine holder mobilen greie på. Den har plutselig blitt mitt Fitbit-device. Og tjenesten er på et minimum. Den teller skritt og angivelig kaloriforbruk. Lurer litt på hvordan den får til, jeg har jo ikke puls.




Også har vi treningen da. Bruker jo GPS på mobilen, men det blir jo ingen fullverdig måling. Så måtte frem med analog pulsklokke og pulsbelte!!! Det er bare så 2015! Ikke fant den puls, ikke så rart. Ingen FitBit ingen puls - sier seg selv! Tok sikkert 20 minutter før den fant en satellitt også - var jo nesten ferdig med løpeturen liksom.


Så skal jo alt sammenfattes, men det ble litt for mye. Strava tar gledelig imot fra pulsklokken og økten fra mobilen via FitBitappen - men å få det fra pulsklokken til Fitbit - ikke akkurat intuitivt. Måtte gjøre noen begrensninger i sin tid på Strava for å ikke få dobbeltregistreringer.


Som dere skjønner er min hverdag brått blitt både utfordrende og komplisert. Jeg vet jo ikke hvordan jeg egentlig har det. Ikke vet storebror det heller(ikke at jeg har en storebror, jeg har derimot verdens beste lillesøster), men det er sekundært. Mulig dette stiller i klassen for I-landsproblem i verdens rikeste land og med de beste velferdstjenestene, men hallo. Jeg må nå gå i lang tid (sikkert en uke) uten å ha oversikt over status og vi er bare på tirsdag og jeg sendte klokken fra meg i går.  Nevnte jeg at jeg liker dingser? 


torsdag 9. februar 2017

Søk dekning - Snart er det vår



Man skulle tro at når dagene blir lengre og lysere så skulle overskuddet komme smygende og svøpe deg inn økt energi. Den gang ei. Nå er det faktisk slik at det fortsatt er vinter. Dagene er lengre og lysere, men vi har et etterslep av mørke. Det at det ikke har vært vinter med mye sne som har gjort verden litt lys og vennlig gjør at jeg i år opplever vintertrettheten langt sterkere enn på lenge.

Overgangen fra januar til februar har til nå vært preget av et intenst behov for mer søvn og vegring for å bruke energi på annet enn det som er absolutt nødvendig. Dette drar igjen med seg at jeg blir mye lettere stresset enn ellers i året fordi det ikke er mer overskudd å ta av, så alt oppleves som rent forbruk. Og brått handler det ikke lenger bare om å få overskudd, men å faktisk gå i null, slik at overskudd kan bygges.

Det er ingen hemmelighet at jeg i 2006 gikk på en real smell og var utbrent i to år. Veien tilbake var ganske lang, men den gikk jevnt og trutt og selv om dagene var ett skritt frem og to tilbake. Det var likevel en driv der, som tok meg fremover. At resultatet skulle være å gå fra å sove 18 timer i døgnet til å løpe ultra er kanskje ekstremt, men det som tok meg gjennom depresjon og utbrenthet er det som stabilt og stødig også gjør at ultraløping er mulig. Det som ikke knekker deg gjør deg altså sterkere. Det betyr ikke at man aldri kjenner på samme dynamikk igjen, men man kjenner signalene og kjenner lusa på gangen.

Så nå når energien er så lav som den er, begynner hjernen å leke med meg og følelsene spiller meg ofte et puss. Angsten kan bli mer fremtredende fordi jeg allerede blir lett stresset og med angsten kommer nedstemtheten og brått sitter jeg der i offerrollen og kjenner på ytterkanten av depresjonen. Forskjellen nå er at jeg vet at dette ikke er farlig, jeg vet når jeg kan forbruke og når jeg skal lytte. Det er en krevende balansegang, men som psykologen min en gang sa: Du er ikke følelsene dine, la ikke depresjonen definere hvem du er. 

Så nå står  jeg her og ser ned på løpeskoene mine i snøen, vel vitende om at turen er nødvendig, jeg må ha den daglige dosen. Jeg løper ikke bare for å holde runstreaken ved like, selv om den tidvis er det eneste som får meg ut. Løpeturen bidrar til å klarne hodet og holde spøkelser på avstand. Det gjør at jeg holder hodet over vann og kan puste ubekymret en stund til.


Vi har alltid et valg - det er alltid en løsning. Det er ikke alltid vi liker det som er løsningen, det betyr ikke at du ikke har et valg. Evnen til å ta valg bevisst er det som skiller en fra tilstedeværelse og offerrollen.

Det er ikke slik at ting bare skjer, man ser det kanskje ikke klart der og da, men det kan være man unnlot å velge og da må man følge med dit det bærer. Jeg har testet det og trivdes dårlig uten å ha en viss kontroll og oversikt. Igjen så er det en lang avstand fra dette til å være perfeksjonist og kontrollfreak. Jeg har prøvd det også - fryktelig slitsomt.

Choose your battles - win the war, er det noe som heter. Altså velg med omhu når du skal forbruke og når det er greit å la verden fare - det viktigste er å ha et bevisst forhold til det. Det er viktig at det er ens valg og ikke en unnlatelse.

Så om verden er litt tung om dagen og du bare vil sove, så er du ikke alene. Har du ikke  energi til alt det du klarer om sommeren og høsten, så husk at våren er oppvåkning, bruk tiden og lyset. Mørket har krevd sitt denne vinteren. Sov litt mer, lev litt roligere, velg bort de stressfaktorene du ikke trenger og gled deg over at dagene er lengre. Du kan nemlig det uten dårlig samvittighet, selv om energien ikke følger med riktig ennå.

fredag 3. februar 2017

Bilfritt bysentrum rundt

Mange mener mye om at Oslo skal få et bilfritt sentrum. Det er ikke grenser for hvor katastrofalt eller rosenrødt det kommer til å bli. Med andre ord, det blir noe midt i mellom. Den som lever får se heter det, eller rett og slett bare ha litt is i magen og puste rolig mens prosjektets faser gjennomføres. Hans Edvardsen og prosjektet Bilfritt byliv har faktisk en trinnvis plan, som går over tid, du kan lese om den her.



Nå har det seg slik at vi mennesker ikke liker forandringer. Punktum. Alt var bedre før! Vi liker ikke at noen river et gjerde og huset inne på tomten - selv om vi har gått og irritert oss over hvor ustelt og falleferdig det har vært de siste 10 årene. Når det så kommer utbyggere som i tillegg har en utviklingsplan, da våkner beboere til kamp og jeg er overrasket over at det ikke har vært flere ulykker med høygafler. Nok om det. Og tilbake til Bilfritt byliv.






Altså. I morges var trangen til å sove større enn behovet for å løpe til jobb. Slikt skjer - jeg innrømmer det. Likevel, ut og løpe i dag skulle jeg jo - har tross alt en runstreak å pleie. Så da kom ideen om å ta med løpetøyet på jobb, stemple ut på et passende tidspunkt og løpe hele traseen rundt. Det hevdes at arealet ikke blir så stort, men det var i allefall 7.6 km rundt, så litt plass får vi jo å valse rundt på.






Jeg valgte å starte fra Rådhusplassen og fulgte deretter Havnepromenaden i retning mot DFDS-terminalen, videre langs bygget til Statens Vegvesen og over til Fred. Olsens gate. Løp deretter over Jernbanetorget retning Oslo City og inn i Stenersensgate. Her var det ganske tomt for både biler og folk helt til jeg kom til Jernbanetorget, naturlig nok siden det er et knutepunkt.






På hjørnet ved Spektrum tok jeg til venstre opp langs Gunerius - krysset Storgata og fortsatte over Arbeidersamfunnets plass i retning Deichman forbi Rockefeller. Vel forbi hovedbiblioteket skar jeg til venstre i Akersgaten og umiddelbart til høyre ned Teatergaten.




Ett kvartal ned tok jeg til høyre i Munchsgate og første til venstre ned til Pilestredet. Her traff jeg på fredagsrushet. Tidspunktet jeg valgte for min lille ekskursjon eller befaring om du vil er nok ikke å anbefale, sånn helsemessig, men det skal jo bli bedre...




Jeg fulgte Pilestredet til lyskrysset før Blitzhuset (heter det fortsatt det?) og løp selv over krysset og fortsatte forbi Turnhallen, tok til venstre i neste lyskryss og holdt Fredriksgate frem til Victoria terrasse. 
Så tok jeg ned til venstre, krysset Munkedamsveien og fortsatte Haakon VIIs gate ned til Kronprinsesse Märthas plass for deretter å slå følge med Dronning Maud opp til Vika.




I Vika tok jeg trappene ned til Munkedamsveien og løp den opp mot Dokkveien, krysset den og fortsatte Munkedamsveien ned til rundkjøringen inn til Tjuvholmen. Her tok jeg til høyre og løp Filipstadsveien ned til Bryggegangen.





Deretter løp jeg rundt hele Tjuvholmen med badestrand og Astrup Fearnlys. De viser forresten utstillingen Murakami on Murakami - sikkert både interessant og utfordrende. Vel rundt hele utstikkeren tok jeg broen over til Aker Brygge og fortsatte strake veien inn forbi tomme restauranter og mørke isbarer. Selv Lekter'n så litt ensom og kald ut der Nesoddbåten passerte.












Vel tilbake til utgangspunktet etter en times fotosafari må jeg si at det var en fin tur. 
Den kan absolutt anbefales som en rundtur, men deler av strekket kunne trenge et lite ansiktsløft. Rett og slett litt enkle tiltak som kunne gjøre det litt mere trivelig. Gress og trær er jo alltid populært. Om bilfritt byliv blir så katatostrofalt eller rosenrødt som enkelte vil ha det til får hver enkelt danne seg sin egen mening om. Oslo er en by i forandring -det er det ingen tvil om!




søndag 29. januar 2017

Jeg - en statistisk avviker

Ikke visste jeg at 
.....når du har foreldre som røyker, så skal barna også begynne å røyke.
..... det medfører at du så begynner å drikke tidlig.
.....når du i tillegg er tidlig utviklet, så skal du debutere sexuelt tidligere enn andre.
.....du skal få ditt første barn før du avslutter videregående, dersom du kommer så langt.



Ikke visste jeg at 
.... når du har mange prolaps, så kan du ikke løpe og at du må være veldig forsiktig
..... og skulle du bli utbrent, mens du kjemper litt mer en andre i en krevende jobb, så .
..... du skal ta imot tilbudet om å få uføretrygd fra NAV, siden de vet best.
..... du iallefall ikke skal gå turer for å klarne hodet og få depresjonen på avstand.




Ikke visste jeg at 
.... du ikke skal kjempe i mot.
.... du ikke skal be om å få ta mer utdanning - når du allerede har en bachelor.
.... du ikke skal tro at verden ligger for dine føtter selv om du fikk litt mere utdannelse.
.... du skal ikke tro at helsenorge vet best om hva du skal spise.




Ikke visste jeg at 
.... det å begynne å løpe skulle gi meg så mange muligheter.
.... det å holde 15 kg vektnedgang skulle bety så mye for selvfølelsen.
..... det å aldri ta den første sigaretten skulle ha så mye å si for min statistisk fremtid.


Bekymre deg ikke, men se på mulighetene.
Hva er det verste som kan skje? Ta eierskap til det. Alt annet vil være en bonus.
Radikal aksept handler om at slik er det og det kan ikke endres, men hvordan og hvilke muligheter finnes? Du har alltid et valg, alltid! Grip mulighetene og la begeistring og glede vise deg veien...