mandag 31. juli 2017

Lighthouse run - en reise i løpesko


Tre dagers løping på Öland er over. Den veldedige løpeturen innbrakte over 83.000 svenske kroner, mye mer enn målet på 50.000. Givergleden har vært stor og engasjementet rundt like så. Vi har fått fantastisk support og måltider. Vi har sovet i gymsal og i sportshall, alle som en. 



Det å anstrenge seg hardt fysisk, jobbe med pannebenet, som svenskene kaller det, og sove på gulvet etter lange dager i løpesko får en å innset hvor utrolig heldige vi er. Hva våre kropper er istand til og hvordan vi gir hverandre rom, når vi likevel er tett på hverandres intimsoner.


Jeg har opplevd mye, truffet masse flotte folk, sett fantastiske steder og det er fordi mine ben er istand til å bære meg dit jeg vil, så langt jeg vil. Ikke alle har den muligheten. Enkelte barn er desverre bundet til sykehuset og har begrensede opplevelsesmuligheter. Derfor var dette løpet så viktig. Det å bidra til at et barn kan få sin store dag, få oppleve noe de drømmer om. Takk til Uffe og Magnus for deres initiativ, engasjement og organisering. 


Foto lånt fra Roger Löfström.



Dag 1 - 70 km Långe Erik til (Djupvik) Köpingsvik 


Vi møtte opp ved fyret Långe Erik kl 7. Vi fikk informasjon om dagens etappe, deretter hadde vi et par minutter med musikk og mental samling. Det var ikke lite følelser som løp gjennom kropp og hode...




Når du skal ut og løpe langt er det litt uheldig at du ikke har lyst til å løpe. På turens første dag funket bena, men ikke hodet. Pannebenet var ikke våkent sa min følgesyklist Annie. Til å ikke være våkent, så gjorde det veldig mye ut av seg - jeg har fundert på om det kanskje hadde mareritt om å være på løpetur....


Vel, løpe skulle jeg, så her var det bare å finne en løsning. En kilometer av gangen, en rast av gangen. Annie og jeg snakket om løst og fast alle 30 kilometerne frem til lunsj. Det fikk bena til å bevege seg fremover og hodet til å være stille. 




Det var jo ikke som om det manglet på noe. Naturen var fantastisk, selskapet upåklagelig og solen strålte fra klar himmel. Så her var det bare å gripe regel #1: Ta deg sammen. Det var bare å kjempe.


Ved lunsj satte jeg meg for meg selv og spiste maten min. Jeg hadde en boks med cola zero i dropbaggen og kom til at den fikk bidra nå. Så der satt jeg i solen, med hjemmelaget kyllingsalat og min brusboks og var potte sur. Jeg kunne ikke fatte hvordan jeg skulle klare å fortsette. Det var ikke det at jeg ikke hadde krefter, det var bare det at viljen ikke var med.



Jeg har erfart at når ting er mørkt og ugreit, så må man bare stå stormen ut. Alt løser seg og det nytter ikke å gruble. Så jeg nøt solen, satt ikke lengre enn jeg måtte og kom meg ganske kjapt ut igjen for å løpe. Sendte melding til Eivind om at jeg ikke ville løpe mer og at jeg ville hjem. Et sted måtte det slippes ut, slik at det ikke skulle gå ut over min medløpere og hyggelig support.



Du er den råeste jeg vet, var svaret jeg fikk. En lang tankerekke kom dermed som sorte perler på en snor. Jeg bet svaret i meg og gikk i stedet avgårde. Etter en stund tok Annie meg igjen på sykkel. Hun konstaterte at nå var det på tide med podcast med Gunhild (Stordalen), få hodet ut av navelen og heller opp og ut. Vi lot Gunhild snakke, mens jeg smått begynte å løpe ved siden av sykkelen.


Etter en stund innhentet vi to løpere som gikk, og en dame som delte ut vannmelon. Den beste jeg har smakt på en stund og den mentale tåken begynte å lette litt. Det ble klart at den ene av løperne måtte gi seg, Annie ble igjen, så jeg og den andre fortsatte. Plutselig var alt bare lettere. Vi gikk og løp om hverandre, tok masse bilder og bare skravlet i vei. 



Annie tok oss igjen på sykkel etter noen kilometere. Sammen tilbakela vi nye kilometere i solskinn. Det å kjempe de første 30 km hadde kostet. Lårene mine var helt stive etter ultraintervallene helgen før, og  venstre akillessene var mer enn tydelig til stede. På rasten rundt 42 kilometer tok vi en god pause. Stefan som jeg løp sammen med merket også tydelig at han hadde løpt løp helgen før, så vi besluttet å løpe til neste rast og gi oss der, slik at vi i allefall fikk 50 av de 70 km som stod på dagens plan. 



Kanskje var det smart løping, kanskje ikke, det får jeg aldri vite. Det jeg vet er at jeg avsluttet dagen med overskudd, kunne fint ha løpt videre og mentalt sett hadde jeg beveget meg fra truende tordenvær til solskinnsdag. 





https://www.relive.cc/view/1105541398





Dag 2 - 55 km som viste seg å være 60 km: Köpingsvik til Mörbylånga


05:30 ringte alarmen og lyden av U2 med It's a Beautiful Day strømmet ut i gymsalen vi sov i. Tause løpere subbet rundt i påvente av ledig toalett, mens man pusset tennene og pakket sammen sovepose og liggeunderlag. Rett over kl. 06 var det frokost.



Det var en aldeles vakker dag, strålende sol og litt skarpt i luften.

Humøret var mye bedre, jeg var litt mer i gang. Var egentlig ikke særlig sulten, men mat må man ha om man skal orke, så det var bare å spise.




07.30 løp vi av gårde. Vi må ha sett ut som vi var 90 år gamle. Stive og ganske så ubevegelige, men ved godt mot og med mye smil. Gruppen var ganske så spredt, men vi skulle alle samles ved en gammel slottsruin på Solliden. 




Deretter løp vi samlet over kongens jorder. På nytt ble det samling da man kunne velge særs ulendt terreng eller asfalt. Vi var flere som valgte asfalt fordi vi antok at vi ville sinke gruppen i tempo. Veien vi sprang langs var sterkt trafikkert, så tidvis var det ubehagelig, men alt går så lenge man er oppmerksom. Vi fikk også selskap av løpere som løp med ut i terrenget, men av ulike grunner valgte å løpe opp til veien.



Etter asfaltstrekket var det på tide å følge leden igjen, så inn i skogen bare det. Fine stier i lettløpt terreng. Solen strålte og humøret var bra. Etterhvert ble det musikk også, Annie syklet med høyttaler i hånden og Coyntha og jeg løp i takt. Før vi visste ordet av det var det lunsj og 24 km var tilbakelagt, vi var nå ved Stora rör.




Å skulle finne veien etter lunsj var vanskelig, vi tilbakela 7 km, men det tok godt over 2 timer fordi vi løp feil og løste det hele ved å løpe langs en hovedvei. Om Coyntha og jeg synes asfaltstrekke på morgenen var litt ubehagelig, så var det ingenting mot den trafikken som møtte oss nå. Store biler med enda større campingvogner suste av gårde i begge retninger og vi løp så langt ut på kanten som mulig. Enda godt de svenske veiene har mye bredere skuldre en de norske. Da vi etter langt om lenge kom frem til rasten i Röhälla, lå vi 30 min bak de som var der sist. Raskt ble det besluttet at vi skulle fraktes med bil de neste 9 km til Färjestaden, for å hente inn litt tapt tid. Det var nemlig 30 km igjen til Mårbylånga og ikke 20-25 som vi trodde.




https://www.relive.cc/view/1106843206


Vi kjente det begge godt i bena, Coytha i benhinnene og jeg i lårene. Likevel, så gikk det overraskende greit. Vi hadde et langt strekke etter Färjestaden som gikk på asfalt, deretter kunne man springe mer på asfalt eller langs leden. Vi valgte å følge hele leden. Var mett på asfaltstrekker i grunnen.




Leden var fantastisk. Vi løp på stier, små veier, gjennom skogen, over campingplasser, mer i skogen, langs med stranden og inn i skogen igjen. Et større gruppe av de raske løperne ventet etterhvert på Coyntha og meg, vi hang på så godt vi klarte og de ventet på kritiske punkter. Da vi hadde to små kilometere igjen fikk bena los, med løfte om middag og mitt tempo gikk brått opp. Hvorfor ikke avslutte dag to med negativ splitt?



Etter middag bar det til sportshallen i Mörbylånga der vi skulle sove. Etter en rask dusj, skulle vi høre Frida Södermark forelese om sitt Løpereventyr. Desverre hadde ingen av oss klart å få med oss nøyaktig hvor det var, ut over at det var nære, så etter 25 min leting gav vi skuffet opp. Vi var åtte triste løpere som misset det. Men, bøkene hennes hadde hun med, så de fikk jeg kjøpt. De var til og med dedikert til meg...


https://www.relive.cc/view/1107209029


Dag 3 - 43 km: Mörbylånga til Långe Jan


05.20 - jeg våkner før det er liv i de andre. Benytter muligheten til å slippe dokøen, pusser tenner og kler på meg. Morgenens fanfare var Highway to Hell, men dagen ble alt annet enn det.




Da jeg krøp ned i soveposen kvelden før var jeg mindre støl enn etter første dagen, jeg hadde fortsatt ingen gnagsår eller vannblemmer heller. Føtten var litt små stive, venstre akilles lugget godt, men ikke faretruende. Kroppen og hodet kjentes overraskende pigge og i gang.



Så når vi la ut på siste strekket løp jeg av gårde med godt humør og lette ben.

Jeg løp og løp. Den ene rasten etter den andre fløy av gårde. Min erfaring med musikk dagen før gjorde at jeg på flere av de lange strekkene skrudde på Spotify og spilte musikk høyt - det var jo bare meg. CC-cowboys ropte: kom igjen, kom igjen, vi står i nærheten av en drøm, tiden vår går så fort....




På vei mellom andre og tredje rast måtte jeg danse litt til Pharrell Williams og Happy. Jeg hoppet litt fra side til side mens jeg løp, mens regnet øste ned. Jeg løp og jeg løp. Så økte regnet på Linkin Park og Numb dukket opp og det var bare å fortsette, og så da det regnet som aller hardest fulgte Queen meg nesten frem til tredje rast og proklamerte at the show must go on. Shuffle er en fin funksjon.




Etter tredje rast var det litt stiløping langs stranden igjen før vi skulle spise lunsj. Stedet er egentlig stengt på søndager, men eieren hadde åpnet kun for vår del.

Pasta med kjøttsaus var helt greit etter løping i regn, vi hadde tilbakelagt 22 km og hadde omtrent 20 km til Långe Jan.




Jeg gikk ut tidligere, da jeg visste at jeg ville bli innhentet av de andre.

Jeg passerte den ene rasten etter den andre, kilometerne smøg seg på. Jeg holdt en jevn fart på ca 7.5 km i timen. Må selv si at jeg var litt forundret over hvor sterk jeg kjente meg. Jeg hadde bare korte pauser for å ikke henge for langt etter. 




4 km før Långe Jan var det oppsamling, de andre stod og ventet da jeg kom inn. Det var en varm velkomst og veldig hyggelig å bli møtt. Jeg fikk litt påfyll før vi samlet løp det siste strekket.




Jeg la meg bakerst i behagelig tempo sammen med Uffe, en av arrangørene, mens resten var samlet i front. Etter omtrent en kilometer fikk jeg beskjed om at jeg skulle opp i front og holde tempoet inn. På vei frem kikket runners high inn, noe som gjorde at jeg fikk tidenes negative splitt. Etter tre dagers løping klokket jeg inn tre kilometer avslutningsvis nede på 6 tallet. Den ene var nesten sub 6 min på km. Det endte med at jeg måtte roe tempoet - en helt uvirkelig opplevelse på flere måte. 


Jeg følte meg veldig beæret over at jeg som skilpadden bak skulle få løpe først, så jeg ble veldig rørt. Noe som sikkert bidro til fartsøkningen, da jeg slett ikke er god på sånne følelser.


 


Långe Jan nærmet seg stadig og plutselig var vi der. Satte hånden på veggen og målet var nådd. Det var så overveldende at jeg ikke helt visste hvor jeg skulle gjøre av meg eller hvordan dette skulle takles. Så jeg stod bare der og var rådvill i noen minutter.





Man kommer til sans og samling igjen, heldigvis. Bilder ble tatt, klemmer delt, medaljer utdelt, prosecco drukket og tilslutt kom finalen - det var blitt samlet inn totalt 83.000kr.  Vår ferd fra nord til syd var over og innsamlingen var over all forventning.




https://www.relive.cc/view/1108765501


Avslutningsvis:

Man er seg selv nærmest i det  meste, ikke minst når man løper. Barna vi løp for lå der i bakgrunnen hele tiden, mens det var de nære følelsene og opplevelsene som hele tiden lå fremst i pannelappen. Folk er folk og de flotte. Sammen får vi til det meste! Takk for en flott reise.








torsdag 27. juli 2017

En mil hver tredje timer også kjent som Ultra interval Challenge



Hva er dette? Det hele går ut på å løpe 10 km, hver tredje time, med start ved midnatt. Pace on Earth arrangerer nok en gang dette digitale eventen som skjer via Facebook og Instagram 22. juli 2017. 8 intervaller totalt: kl 00, 03, 06, 09, 12, 15, 18 og siste kl 21.

https://www.facebook.com/events/1465492836806747/?ti=icl




Etter nærmere ettersyn har jeg bare gjennomført alle de åtte intervallene to ganger, alle de andre ganger har jeg løpt 5-6 intervaller - ultradistansen er viktig å få med seg!


Hege fotograferer Liss


Alle de åtte intervallene ble gjennomført sammen med Liss og Hege. Tror vi alle tre syntes dette fungerte godt. Det to andre er mye raskere enn meg, men de tok mye hensyn og det er jeg veldig takknemlig for.


Liss fotograferer Hege - og slik går no dagan....


Dette er en form for mengdetrening som jeg får mye ut av. Man trener på flere nivåer, ikke minst mentalt. Det å orke å være så tilstede i så mange timer krever mye. Tidvis kan jeg nesten få litt fysisk vondt når jeg tenker på den tilstedeværelsen PG vil helst løpe i motsatt retning. Det var enklere de første gagene jeg løp ultra og ikke visste hva jeg gikk til, nå vet jeg det og må i større grad mobilisere. Når dagen likevel er her bretter jeg opp ermene og gjør jobben. I skrivende stund er jeg på vei til Öland for å gjøre nettopp det....


Dette er den niende gangen jeg deltar og her er beretningen fra det siste døgnet. Lenkene under intervallene er video fra rundene vi tok.




Intervall 1

Vi var veldig klare og gira da første intervall begynte. Planen var å holde seg til flatene. Ble litt mye løping hit og dit. Så bare det rett til spisebordet for mat og så sove så fort man kunne.

https://www.relive.cc/view/1095027729


Intervall 2

Våknet av alarmen, helt groggy og hadde 20 min på å bli klar. Alt var litt virrete og kroppen var nok litt usikker på hva som foregikk. Vel ute av døren så var den ikke lengre i tvil. Vi tok omtrent samme runde som første intervall. Overraskende varmt ute.

https://www.relive.cc/view/1095156708


Intervall 3

Tungt å komme seg ut. Sov i nesten en time før dette intervallet. Det var blitt helt lyst ute. Denne gangen valgte vi en litt annen rute. Akillessenen på venstre fot var hjertelig til stede under hele dette intervallet. Når vi kom inn var det tid for frokost.

https://www.relive.cc/view/1095247552




Intervall 4

Nå var det blitt dag og vi var klare for nye veier å løpe. Denne gangen var det også en del folk ute, så litt mere liv. 

https://www.relive.cc/view/1095394553




Intervall 5

Nå var det blitt midt på dagen. Lårene var gode og møre og BCAA gikk ned på høykant for å gi musklene til bistand. Mentalt godt å vite at vi nå var over halvveis. Trettheten hadde sluppet litt og kroppen skjønte at det nå var dag.

https://www.relive.cc/view/1095682254


Intervall 6

Ettermiddag. Varmen var skikkelig sommer og svetten rant godt når vi løp. Intervallet ble avsluttet med en svalende runde i vannsprederen som stod på plenen. Intervallet i seg var litt vakuum. Ferdig med mange, men fortsatt nødvendig å holde på energien.

https://www.relive.cc/view/1095991315




Intervall 7

Litt mentalt sliten og ville helst bare løpe rundt blokka. Det endte med at vi tok mesteparten av økten på den nyrenoverte Lambertseter idrettsbane, fantastisk å bare kunne løpe rundt og rundt og rundt. Fikk selskap av Helen på de siste rundene. 

Liss perset like gjerne på 10 km, med negativ splitt på dette intervallet. Imponerende.

https://www.relive.cc/view/1096318810




Intervall 8

Dette var klart det tyngste intervallet og det som tok lengst tid. Det var ikke lett å få bena til å lystre, men etter 2-3 km var jeg varm nok til at det ble litt flyt over det hele. Avsluttet denne økten på Lambertseter idrettsbane. Deretter ble det en sving innom rema1000 for en jubel-is, på vei hjem. Bena bare løp og løp - veldig god avslutning på døgnets intervaller.

https://www.relive.cc/view/1096580909



For å runde det hele av, så startet jeg den nye uken med å nå dag 400 i min runstreak og jeg var den som hadde løpt lengst i løpegruppa Midtlivskirse i lycra. God start på uken, som nå fortsetter med løpe-eventyr på Öland....

Riktig god helg!!!

mandag 19. juni 2017

Tanker om det å løpe hver dag - 365 dager på rad.



Idag er dagen, 365 dager – et sammenhengende løpeår. Det første som faller inn i hodet mitt er egentlig, hva nå? Skal jeg bare fortsette? Skal jeg ta en løpepause? En dag uten løping er en uvirkelig ting å forestille seg på festens nåværende tidspunkt.

Klar ferdig løp!

Jeg satte 20. juni 2016 som dag 1, selv om jeg ser at i følge Strava kunne satt den tidligere. Det var da jeg tok avgjørelsen om å løpe minimum 1.6 km hver dag. Jeg hadde egentlig ikke et tidsperspektiv, men å få til et år lå i bakhodet.


Etterhvert ble dager til uker og så til måneder. Jeg passerte 50 dager, 100 dage og her var det tydelig mange som trodde at når hadde jeg gjenomført min runstreak. Det var slett ikke min plan så jeg nådde 150 dager, 200 dager, 300 dager og nå altså 365 dager.


Mitt utgangspunkt for å gjennomføre dette var at når jeg hadde løpt løp eller så enkelt som at det hadde gått for mange dager mellom hver gang jeg løp, følteste som jeg mått begynne på nytt - mentalt sett. Det å skulle opprettholde et visst antall kilometere pr uke var også utfordrende, det ble for få dager å fordele kilometerne på.


En uventet og gledelig effekt av dette har vært bedre stressmestring. For selv små 1600m utgjør en forskjell i kroppen når den løpes. Det å bli litt svett, puste dypt påvirker også hjernen. Noe som har medført langt mindre tankestøy. Det ble nesten som å ta en lykkepille helt reseptfritt. Det var et mål at det å løpe hver dag skulle være like selvfølgelig som å pusse tennene. Vår eldste håpefulle fant også løpegleden og endte med artikkel i kondis.


Regler jeg har løpt ut i fra:
Minste distanse pr dag var 1.6 km. Hvorfor det kan man spørre? En Engelsk mile er den klassiske runstreakdistansen, det er litt lengre enn 1 km og jeg er akkurat passe nerdete nok til å bry med om at det finnes en internasjonal standard.


Jeg skulle aller helst være iført treningstøy, men dedikert økt kunne kompensere unntaksvis. Så der en inneklemt distanse åpenbaret seg slo jeg på GPS og løp min økt til tross for at jeg ikke oppfylte dresscode. Det har ikke vært mange av dem, men kanskje så mange som fem. Å løpe etter bussen faller ikke inn i denne kategorien.

Løpe til jobb derimot teller.

Løp som krysset datolinjen som et 24-timers løp gjaldt for begge dager, altså startdagen og måldag. Og skulle det av en eller annen grunn være tidsnød, så gjaldt det bare at økten hadde begynt før midnatt, som 23:55. 

Hva gjør man dersom man blir syk:
Jeg hadde noen strategier basert på andres erfaringer med runstreak, men heldigvis har ikke sykdom vært et alvorlig hinder. Det har gått i forkjølelse, en bronkitt og litt brystryggsmerter. 

Hovedløsningen på alle slike utfordringer er å løpe sakte nok. Sakte nok til at jeg fikk puste til tross for at jeg var potte tett, det hjalp faktisk veldig med tanke på bihuler og annet. Ved bronkitt var tempoet under hostenivå og ved smerter i et tempo der jeg kunne puste godt og dypt. Totalt sett har det vært lindrende å bevege på seg. Jeg ha kanskje hatt behov for et par timer søvn etter på, men det har kjentes ut som det faktisk har bidratt til bedre restitusjon. Ventilering av lunger er sjelden feil.

Løping er veldig sosialt, skjer i all slags vær, man får se nye steder og julaften er en egen tradisjon.

Hva nå?
Min erfaring med å løpe hver eneste dag har vært veldig god. Det har også bidratt til bedre og hurtigere restitusjon etter løp. Siden jeg ikke har tidsdefinert min runstreak så lar jeg den bare  fortsette. Man kan ha en streak når som helst, for en uke, gjennom sommerferien, under Tour de France, i 100 dager  eller man kan gjøre som Ron Hill, han holdt jo sin i godt over 30 år. 



Runstreak er en fin måte å komme igang med løping på også. Holder man seg til minste distanse, veksler på å gå og løpe i starten, så kan man lage en god vane. Brått oppdager man att man har løpt hele distansen i ett, eller at man har løpt den fortere eller at man bare ikke har lyst til å løpe så kort og er motivert for å øke distansen noen dager i uken. 



Hvis du har lyst til å lese mer om runstreak så har flere skrevet om det.
Bare å klikke på lenkene under.

Ha en fin løpetur!