mandag 31. juli 2017

Lighthouse run - en reise i løpesko


Tre dagers løping på Öland er over. Den veldedige løpeturen innbrakte over 83.000 svenske kroner, mye mer enn målet på 50.000. Givergleden har vært stor og engasjementet rundt like så. Vi har fått fantastisk support og måltider. Vi har sovet i gymsal og i sportshall, alle som en. 



Det å anstrenge seg hardt fysisk, jobbe med pannebenet, som svenskene kaller det, og sove på gulvet etter lange dager i løpesko får en å innset hvor utrolig heldige vi er. Hva våre kropper er istand til og hvordan vi gir hverandre rom, når vi likevel er tett på hverandres intimsoner.


Jeg har opplevd mye, truffet masse flotte folk, sett fantastiske steder og det er fordi mine ben er istand til å bære meg dit jeg vil, så langt jeg vil. Ikke alle har den muligheten. Enkelte barn er desverre bundet til sykehuset og har begrensede opplevelsesmuligheter. Derfor var dette løpet så viktig. Det å bidra til at et barn kan få sin store dag, få oppleve noe de drømmer om. Takk til Uffe og Magnus for deres initiativ, engasjement og organisering. 


Foto lånt fra Roger Löfström.



Dag 1 - 70 km Långe Erik til (Djupvik) Köpingsvik 


Vi møtte opp ved fyret Långe Erik kl 7. Vi fikk informasjon om dagens etappe, deretter hadde vi et par minutter med musikk og mental samling. Det var ikke lite følelser som løp gjennom kropp og hode...




Når du skal ut og løpe langt er det litt uheldig at du ikke har lyst til å løpe. På turens første dag funket bena, men ikke hodet. Pannebenet var ikke våkent sa min følgesyklist Annie. Til å ikke være våkent, så gjorde det veldig mye ut av seg - jeg har fundert på om det kanskje hadde mareritt om å være på løpetur....


Vel, løpe skulle jeg, så her var det bare å finne en løsning. En kilometer av gangen, en rast av gangen. Annie og jeg snakket om løst og fast alle 30 kilometerne frem til lunsj. Det fikk bena til å bevege seg fremover og hodet til å være stille. 




Det var jo ikke som om det manglet på noe. Naturen var fantastisk, selskapet upåklagelig og solen strålte fra klar himmel. Så her var det bare å gripe regel #1: Ta deg sammen. Det var bare å kjempe.


Ved lunsj satte jeg meg for meg selv og spiste maten min. Jeg hadde en boks med cola zero i dropbaggen og kom til at den fikk bidra nå. Så der satt jeg i solen, med hjemmelaget kyllingsalat og min brusboks og var potte sur. Jeg kunne ikke fatte hvordan jeg skulle klare å fortsette. Det var ikke det at jeg ikke hadde krefter, det var bare det at viljen ikke var med.



Jeg har erfart at når ting er mørkt og ugreit, så må man bare stå stormen ut. Alt løser seg og det nytter ikke å gruble. Så jeg nøt solen, satt ikke lengre enn jeg måtte og kom meg ganske kjapt ut igjen for å løpe. Sendte melding til Eivind om at jeg ikke ville løpe mer og at jeg ville hjem. Et sted måtte det slippes ut, slik at det ikke skulle gå ut over min medløpere og hyggelig support.



Du er den råeste jeg vet, var svaret jeg fikk. En lang tankerekke kom dermed som sorte perler på en snor. Jeg bet svaret i meg og gikk i stedet avgårde. Etter en stund tok Annie meg igjen på sykkel. Hun konstaterte at nå var det på tide med podcast med Gunhild (Stordalen), få hodet ut av navelen og heller opp og ut. Vi lot Gunhild snakke, mens jeg smått begynte å løpe ved siden av sykkelen.


Etter en stund innhentet vi to løpere som gikk, og en dame som delte ut vannmelon. Den beste jeg har smakt på en stund og den mentale tåken begynte å lette litt. Det ble klart at den ene av løperne måtte gi seg, Annie ble igjen, så jeg og den andre fortsatte. Plutselig var alt bare lettere. Vi gikk og løp om hverandre, tok masse bilder og bare skravlet i vei. 



Annie tok oss igjen på sykkel etter noen kilometere. Sammen tilbakela vi nye kilometere i solskinn. Det å kjempe de første 30 km hadde kostet. Lårene mine var helt stive etter ultraintervallene helgen før, og  venstre akillessene var mer enn tydelig til stede. På rasten rundt 42 kilometer tok vi en god pause. Stefan som jeg løp sammen med merket også tydelig at han hadde løpt løp helgen før, så vi besluttet å løpe til neste rast og gi oss der, slik at vi i allefall fikk 50 av de 70 km som stod på dagens plan. 



Kanskje var det smart løping, kanskje ikke, det får jeg aldri vite. Det jeg vet er at jeg avsluttet dagen med overskudd, kunne fint ha løpt videre og mentalt sett hadde jeg beveget meg fra truende tordenvær til solskinnsdag. 





https://www.relive.cc/view/1105541398





Dag 2 - 55 km som viste seg å være 60 km: Köpingsvik til Mörbylånga


05:30 ringte alarmen og lyden av U2 med It's a Beautiful Day strømmet ut i gymsalen vi sov i. Tause løpere subbet rundt i påvente av ledig toalett, mens man pusset tennene og pakket sammen sovepose og liggeunderlag. Rett over kl. 06 var det frokost.



Det var en aldeles vakker dag, strålende sol og litt skarpt i luften.

Humøret var mye bedre, jeg var litt mer i gang. Var egentlig ikke særlig sulten, men mat må man ha om man skal orke, så det var bare å spise.




07.30 løp vi av gårde. Vi må ha sett ut som vi var 90 år gamle. Stive og ganske så ubevegelige, men ved godt mot og med mye smil. Gruppen var ganske så spredt, men vi skulle alle samles ved en gammel slottsruin på Solliden. 




Deretter løp vi samlet over kongens jorder. På nytt ble det samling da man kunne velge særs ulendt terreng eller asfalt. Vi var flere som valgte asfalt fordi vi antok at vi ville sinke gruppen i tempo. Veien vi sprang langs var sterkt trafikkert, så tidvis var det ubehagelig, men alt går så lenge man er oppmerksom. Vi fikk også selskap av løpere som løp med ut i terrenget, men av ulike grunner valgte å løpe opp til veien.



Etter asfaltstrekket var det på tide å følge leden igjen, så inn i skogen bare det. Fine stier i lettløpt terreng. Solen strålte og humøret var bra. Etterhvert ble det musikk også, Annie syklet med høyttaler i hånden og Coyntha og jeg løp i takt. Før vi visste ordet av det var det lunsj og 24 km var tilbakelagt, vi var nå ved Stora rör.




Å skulle finne veien etter lunsj var vanskelig, vi tilbakela 7 km, men det tok godt over 2 timer fordi vi løp feil og løste det hele ved å løpe langs en hovedvei. Om Coyntha og jeg synes asfaltstrekke på morgenen var litt ubehagelig, så var det ingenting mot den trafikken som møtte oss nå. Store biler med enda større campingvogner suste av gårde i begge retninger og vi løp så langt ut på kanten som mulig. Enda godt de svenske veiene har mye bredere skuldre en de norske. Da vi etter langt om lenge kom frem til rasten i Röhälla, lå vi 30 min bak de som var der sist. Raskt ble det besluttet at vi skulle fraktes med bil de neste 9 km til Färjestaden, for å hente inn litt tapt tid. Det var nemlig 30 km igjen til Mårbylånga og ikke 20-25 som vi trodde.




https://www.relive.cc/view/1106843206


Vi kjente det begge godt i bena, Coytha i benhinnene og jeg i lårene. Likevel, så gikk det overraskende greit. Vi hadde et langt strekke etter Färjestaden som gikk på asfalt, deretter kunne man springe mer på asfalt eller langs leden. Vi valgte å følge hele leden. Var mett på asfaltstrekker i grunnen.




Leden var fantastisk. Vi løp på stier, små veier, gjennom skogen, over campingplasser, mer i skogen, langs med stranden og inn i skogen igjen. Et større gruppe av de raske løperne ventet etterhvert på Coyntha og meg, vi hang på så godt vi klarte og de ventet på kritiske punkter. Da vi hadde to små kilometere igjen fikk bena los, med løfte om middag og mitt tempo gikk brått opp. Hvorfor ikke avslutte dag to med negativ splitt?



Etter middag bar det til sportshallen i Mörbylånga der vi skulle sove. Etter en rask dusj, skulle vi høre Frida Södermark forelese om sitt Løpereventyr. Desverre hadde ingen av oss klart å få med oss nøyaktig hvor det var, ut over at det var nære, så etter 25 min leting gav vi skuffet opp. Vi var åtte triste løpere som misset det. Men, bøkene hennes hadde hun med, så de fikk jeg kjøpt. De var til og med dedikert til meg...


https://www.relive.cc/view/1107209029


Dag 3 - 43 km: Mörbylånga til Långe Jan


05.20 - jeg våkner før det er liv i de andre. Benytter muligheten til å slippe dokøen, pusser tenner og kler på meg. Morgenens fanfare var Highway to Hell, men dagen ble alt annet enn det.




Da jeg krøp ned i soveposen kvelden før var jeg mindre støl enn etter første dagen, jeg hadde fortsatt ingen gnagsår eller vannblemmer heller. Føtten var litt små stive, venstre akilles lugget godt, men ikke faretruende. Kroppen og hodet kjentes overraskende pigge og i gang.



Så når vi la ut på siste strekket løp jeg av gårde med godt humør og lette ben.

Jeg løp og løp. Den ene rasten etter den andre fløy av gårde. Min erfaring med musikk dagen før gjorde at jeg på flere av de lange strekkene skrudde på Spotify og spilte musikk høyt - det var jo bare meg. CC-cowboys ropte: kom igjen, kom igjen, vi står i nærheten av en drøm, tiden vår går så fort....




På vei mellom andre og tredje rast måtte jeg danse litt til Pharrell Williams og Happy. Jeg hoppet litt fra side til side mens jeg løp, mens regnet øste ned. Jeg løp og jeg løp. Så økte regnet på Linkin Park og Numb dukket opp og det var bare å fortsette, og så da det regnet som aller hardest fulgte Queen meg nesten frem til tredje rast og proklamerte at the show must go on. Shuffle er en fin funksjon.




Etter tredje rast var det litt stiløping langs stranden igjen før vi skulle spise lunsj. Stedet er egentlig stengt på søndager, men eieren hadde åpnet kun for vår del.

Pasta med kjøttsaus var helt greit etter løping i regn, vi hadde tilbakelagt 22 km og hadde omtrent 20 km til Långe Jan.




Jeg gikk ut tidligere, da jeg visste at jeg ville bli innhentet av de andre.

Jeg passerte den ene rasten etter den andre, kilometerne smøg seg på. Jeg holdt en jevn fart på ca 7.5 km i timen. Må selv si at jeg var litt forundret over hvor sterk jeg kjente meg. Jeg hadde bare korte pauser for å ikke henge for langt etter. 




4 km før Långe Jan var det oppsamling, de andre stod og ventet da jeg kom inn. Det var en varm velkomst og veldig hyggelig å bli møtt. Jeg fikk litt påfyll før vi samlet løp det siste strekket.




Jeg la meg bakerst i behagelig tempo sammen med Uffe, en av arrangørene, mens resten var samlet i front. Etter omtrent en kilometer fikk jeg beskjed om at jeg skulle opp i front og holde tempoet inn. På vei frem kikket runners high inn, noe som gjorde at jeg fikk tidenes negative splitt. Etter tre dagers løping klokket jeg inn tre kilometer avslutningsvis nede på 6 tallet. Den ene var nesten sub 6 min på km. Det endte med at jeg måtte roe tempoet - en helt uvirkelig opplevelse på flere måte. 


Jeg følte meg veldig beæret over at jeg som skilpadden bak skulle få løpe først, så jeg ble veldig rørt. Noe som sikkert bidro til fartsøkningen, da jeg slett ikke er god på sånne følelser.


 


Långe Jan nærmet seg stadig og plutselig var vi der. Satte hånden på veggen og målet var nådd. Det var så overveldende at jeg ikke helt visste hvor jeg skulle gjøre av meg eller hvordan dette skulle takles. Så jeg stod bare der og var rådvill i noen minutter.





Man kommer til sans og samling igjen, heldigvis. Bilder ble tatt, klemmer delt, medaljer utdelt, prosecco drukket og tilslutt kom finalen - det var blitt samlet inn totalt 83.000kr.  Vår ferd fra nord til syd var over og innsamlingen var over all forventning.




https://www.relive.cc/view/1108765501


Avslutningsvis:

Man er seg selv nærmest i det  meste, ikke minst når man løper. Barna vi løp for lå der i bakgrunnen hele tiden, mens det var de nære følelsene og opplevelsene som hele tiden lå fremst i pannelappen. Folk er folk og de flotte. Sammen får vi til det meste! Takk for en flott reise.








Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar