På lørdag løp Lise, aka Maratonmamma, og jeg maraton under Oslo Maraton. Vi har begge løpt halvmaraton i den gamle løypen og for egen del hadde jeg mental sperre på å skulle løpe ut til Sjursøya og opp til Tøyen to ganger, så derfor har det ikke blitt lengre. I år derimot fikk jeg et tilbud jeg ikke kunne motstå; 5-6 timers tur i løpesko etterfulgt av middag i hyggelig selskap, og på toppen av det hele var det ny løype - what's not to like?
Lise og jeg møttes en drøy time før start for å plassere bagasje og mingle litt i startområdet. Det er helt utrolig hvor mange kjente man støter på.Fordi jeg meldte meg på tre dager før rakk jeg aldri å bli nervøs, hadde ganske mye annet å fokusere på og hadde derfor bare bestemt meg for at dette skulle være et flytløp i solskinn med masse skravling og latter.
Vi var i pulje 2 ved start og plasserte oss mellom ballongen for 5 timer og 5 1/2 time.
Målet vårt var under 6 timer, da Lise var godt forkjølet. En uke relativt strakt ut med nesespray og kleenex er ikke den beste oppladningen.
Runde 1
Vi startet i god ultrastil - rolig løping i fin flyt. Allerede ved Frognerparken kom de første løperne på returen, mens vi var på vei opp til Kirkeveien. Det var masse liv og røre utenfor Vigelandsmuseet, der sto Viqueens og heiet som bare de kan.
Det å løpe og småprate i morgensolen er veldig hyggelig. Så det holdt oss gående veldig lenge. Vi måtte danse litt underveis også, på vei opp til Sørkedalsveien for der stod det to energiske DJ'r fra England.
Vi rundet av til venstre etter Vestre gravlund og løp til oversiden av Frognerparken. Der var det to musikere med kontrabass og el-gitar og perfekt musikk på en lørdag morgen - fikk faktisk lyst på en kopp kaffe da vi passerte.
Det var godt å få en liten pause fra asfalten, da vi passerte tvers igjennom Frognerparken, tilbake mot Vigelandsmuseet. I det vi kom ut på veien igjen var det live musikk og god stemning.
Vi fikk nå en herlig utforløping ned mot Skøyen, i en sving stod Garminjentene og de heiet og lagde motiverende liv og røre. Deretter var det bare å komme seg rett borti gata og over Bygdøylokket og ned på gangveien inn mot Frognerkilen.
Etter litt bortoverløping kom vi frem til Ali-kaffe standen. Har aldri drukket kald kaffe med død cola før, men det gav litt puff videre på vår vei over Tjuvholmen og Akerbrygge.
Tilbake på Rådhusplassen var det masse folk og liv og røre. I det vi rundet ut langs havnepromenaden ved Akershus var det tid for å fylle på drikke. Deretter bar det opp mot Kongensgate, hvor vi fikk lystige saksofontoner.
Så bar det gjennom sentrumsgatene før vi løp oppover mot St.Hanshaugen. Vi traff de samme som vi tidligere traff ved Frognerparken, som nå hadde to-tre kilometere igjen av første runde. Vi vinket og heiet og smilte, mens vi beveget oss oppover de seige bakkene langs haugen. Det var masse folk ute og de heiet og smilte og vinket.
Så bar det utfor igjen ned over Ullevålsveien denne gangen. Vi løp og vi løp, da vi nærmet oss Karl Johan etter å ha jobbet oss opp Grensen så måtte Lise aktivt bremse meg, jeg fikk los og var klar for innspurt en runde fortidlig, bena var lette og humøret var høyt.
Runde 2
Jeg hadde i forkant ikke tenkt så mye på at det var to runder i løypa - helt bevisst. Runde én måtte vi igjennom for å komme til runde to, som var selve jobben slik jeg så det.
Denne runden gikk betraktelig langsommere enn første, men direkte sakte gikk det kanskje ikke. Vi begynte begge å merke tempoet fra første runden, men Lise merket det nok noe mer enn meg til å begynne med.
Hun kjempet tappert og hold seg gående, men ingen tvil om at dette var tungt. Jeg tok rollen som den irriterende venninne med lette ben og kvitrende humør.
Forkjølelsen presset pulsen hennes opp og i motbakkene kostet det mye. Vi bestemte oss for å gå dem på andre runden.
På vei opp til Sørkedalsveien klarte vi å danse litt da vi passerte de engelske DJ'ne for andre gang, da kom den ene løpende og tok selfie sammen med oss. Vi kjente begge asfalten i bena etterhvert, men vi passerte flere som hadde det mye verre oss, så vi jobbet oss ned mot Monolitten og fikk brått klemmer og litt selskap i Marianne som var ute og løp heierunde.
Nok en gang var det godt å få løpe litt på grus gjennom Frognerparken, før vi begav oss ut på en ny utforløping mot Skøyen og jentene i Garminsvingen som heiet like intenst som på første runden.
Vi løp rolig langs Bygdøy og ned mot Frognerkilen, der traff vi Arne, mannen til Lise og det var hyggelig å se et kjent fjes. Lise trengte det virkelig og jeg kjente også at det var god å få en klem akkurat da.
Videre innover mot en ny runde med Ali-kaffe og cola var vi merkbart stivere i løpelaget. Jeg trippet foran og var irriterende energisk og Lise kjempet, men var ved godt mot og smilet var bredt.
Ved 35 km, bare 7 km igjen til mål.
Vi fikk etterhvert selskap av eliten på halvmaraton, de innhentet oss og jeg fikk veldig flyt av å ha dem susende forbi. Lise gikk og jeg trippet oppover til St.Hanshaugen og rundt. Hun fikk masse heiing og oppmuntrende ord av de som stod langs løypa.
Så bar det utfor en siste gang. Og jeg brukte bevisst energien fra alle de raske halvmaratonløperne som passerte oss. Hele tiden tittet jeg meg over skuldren for å se at Lise var rett bak, det flommet med løpere og det var lett å miste hverandre av syne. Så jaget vi nedover og bena fikk nesten løpe fritt.
Bakken opp til Wesselsplass var siste kneik før mål, Lise gikk og jeg trippet, så brakte det løs og vi løp bort Akersgaten og ned Rådhusgaten. Her stod flere kjente og ropte og heiet. Det var bare å løpe på, den blå løperen og målgang var innen rekkevidde!
Vel over streken og tok det litt tid før vi kom oss bort til medaljeutdelingen. Lise fant en stol og fikk sitte der litt før det kom noen som trengte den mer. Alt i alt ble dette en veldig bra dag. Måltiden på 05:31:06 var på alle måter en tid jeg var fornøyd med. Jeg hadde jo ikke en gang forberedt meg på maraton og helgen før hadde jeg jobbet med valg både sent og tidlig.
Vi fikk en verdig avslutning på dagens langtur med en bedre middag og et glass med bobler.
Takk til Tim for herlig løype og iherdig heiing fra følgebilen, det var fantastisk oppmuntrende, og takk Lise for at du fikk meg ut i maratonløypa denne flott lørdagen.
