mandag 21. mai 2018

Dobbelt debut - løp Göteborgs varvet og var fartsholder

Noen ganger må man tre ut av komfortsonen  har jeg hørt, bare tanken gir meg kaldsvette og flimrende hjerterytme.
Det fine med å ha en god komfortsone er at når man først trer ut av den, så er man ikke så veldig langt utenfor likevel. Bare langt nok.

Lørdag 19.mai var det tid for verdens største halvmaraton; Göteborgsvarvet. 
Jeg skulle gjør dobbelt debut denne dagen, både løpe løpet og samtidig være fartsholder for tiden 02:30 - sammen med Coyntha Sedvall og Carina Lindbäck.

Når man skal gjøre ting man tror man kan, men ikke er helt sikker, så er det greit å ha med seg support som er overbevist om at dette går helt greit. 
Så jeg tok med meg mannen. Viktig å med seg noen med fornuft når jeg blir en panisk geléklump av følelser og tvil.






Jeg har aldri studert og memorert en løypeprofil på den måten som jeg har gjort før dette løpet. 
Jeg studerte kartet nøye, og sammenliknet det med løypeprofilen og så gjentok det hele flere ganger. 
Tror til og med jeg løp i gjennom i søvne.



Før løpsdagen fikk jeg en usedvanlig god natts søvn med langt flere timer enn normalt før et løp. 
Det har nok mest med at jeg ikke skulle møte noe sted før kl. 12 og dermed hadde god tid til både å stresse og spise frokost.

Vel på plass i Friidrottens hus sammen med de andre fartsholderne på Team Guld og Team Silver, var det bare å skifte til rett teambekledning. Vi hadde god tid til å si hei til kjente og flest ukjente, gå på toalettet et ukjent antall ganger og oppdage at man egentlig er for kort for vesten med tidsflagget. Den er designet for folk over 165 cm, jeg er 162 cm, så det ville bli gnagsår på halsen - radikal aksept - det vil gjøre vondt, så det er bare å løpe.


Carine, meg og Coyntha før start.

Kun Coyntha har vært fartsholder tidligere, men det var på maraton og nå snakker vi helt andre marginer. Det fantes ikke noen ferdiglaget utregning for oss, så vi fikk hjelp til å lage en selv. Det viktigste jeg fikk med meg på vei ut døren var, det er kun tiden som teller, blås i GPSen. Lurte litt på hvordan det skulle gå til, hjernen hadde mange gode og kompliserte løsninger på dette, men jeg hadde ikke tid til å følge med, vi måtte gå til startområdet.





13.34 - starten for vår pulje går, først da tar jeg helt innover meg hva jeg er i ferd med å gjøre - altså for sent å snu nå.
Plutselig blir alt så mye klarere. Dette vil gjøre vondt enten jeg ville eller ikke. Ingen behagelig fart på 7-tallet, men et ubehag nede på 6-tallet. 
For en som bare løper fort i nedoverbakker, så koster det når man brått må gjøre det i oppoverbakker. 
Skal ikke late som jeg ikke måtte grave litt i viljen for å holde ut ubehaget, men det gikk aldri over i smerte og da går det meste bra.


Vi visste jo at det var flere stigninger underveis, men hadde ingen formening om hvordan de så ut eller ville føles.
Det å måtte ta en tissepause midt i et løp koster også, fordi fartsholder da må løpe over melkesyreterskel for å ta igjen gruppen, 
heldigvis var det nedoverbakke, for det meste.

Vi så mange underveis som led på grunn av varmen og ett sted var hjertestarteren i bruk. 
Viktig å kjenne kroppen for å vite når og hvilken væske man skal innta. 
Helt surrealistisk å løpe forbi folk som hadde løpt over evne eller av andre grunner slet veldig, når vi smilende trippet av gårde.




Vi holdt våre tider veldig godt, med et avvik på ca 40 sek på det meste, men når utregningen var basert på 02:28:45, så hadde vi 75 sek å gå på. Marginalt ja, men når du har ultraløpere som fartsholdere betyr det at farten blir mindre smertefull å holde etterhvert som kilometerne går, noe som resulterte i at vi fort tok igjen tapt tid og brått hadde flere minutter på plussiden, og måtte dermed slakke ned på tempoet. Det var vanskelig for meg som synes negativ splitt er ypperlig og pleier å få los de siste kilometerne og dermed bare ville løpe på. Nå måtte vi alle følge klokkene nøye.






Vi valgte å løpe over mål i det klokkene var 02:30:02 og fikk dermed 2 sek for mye. Vi følte selv at vi løste oppgaven godt. Strålende fornøyde og med medalje rundt halsen var vår jobb gjort. En inder kom opp til oss og takket oss veldig for godt tempo og god løping. Han debuterte både på løp i Europa og på halvmaraton. Godt skussmål det.  Dette var et flott arrangement og ryktene om at Svenskene er god på slikt stemmer. Så det er bare å melde seg på nester år, ingenting å tvile på!!






Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar