Rått, vått og usminket - Berghem Ultra Trail

Noen ganger er andres beskrivelser spot on, så jeg tok meg den frihet til å låne en beskrivelse fra Leif Abrahamsen. Gårdagens 45 km var rå, våt og definitivt usminket. Det var like ille som fryktet og forventet - hverken mer eller mindre. Det gjorde det ikke lettere å få til. Berghem ultra trail på Hedemarksvidda har alt man kan håpe på av en terrengultra - og litt til. Vondt gjør det uansett!

Allerede fra start gikk det litt skjevt ut. GPS'n på Suuntoklokken fant ikke satellitt, uavklarte forventninger og en nysgjerrig truse gjorde at jeg ikke helt hadde fokus. Da satellitten var funnet og trusen var fjernet hjalp det veldig, da kom vi til den uavklarte forventningen.

Helen og jeg skulle løpe dette sammen, men hun hadde veldig gode ben og forsvant for meg hele tide. Dette gjorde at jeg måtte jage fra start og jeg liker å begynne rolig slik at kroppen blir varm og jeg får kjent på formen. Det gikk ikke og etter 10 km var jeg ferdig med,løpet og hadde bestem meg for å bryte. Da jeg nådde frem til Helen etter 15 km hadde jeg ruslet i 5 km, banne høyt og var bare lei og sur - jeg hadde gitt helt opp før vi hadde startet.

Helen var ikke mottakelig for min plan og hun lot meg heller ikke dra noe sted, så da fortsatte vi. Denne gangen med meg først i snegleskilpaddetempo og hun hakk i hæl. Vi jobbet oss sakte men sikkert opptil løypas høyeste punkt som var Brummundkampen på 21km og 826 m. Vi var der rett i underkant av 5 timer og vi burde ikke ha brukt mer enn 4 timer dit. 

(Bilde fra løyperecog-turen vår)

Vi tok det pent nedover. Det var leirete og glatt, så greit å ikke ta for mange sjanser. Jeg er dessuten veldig pysete nedover i terreng, så det gjorde at det gikk enda saktere.

Den delen av løypa vi løp nå hadde vi ikke løpt igjennom og hadde ikke den like klart for oss som første del. Det gjorde at det ble noen feilløpinger her og der.

(Bilde fra løyperecog-turen vår)

Som ellers var stiene fulle av vann og leire og ellers var det myr, myr og atter myr. De fleste stedene lå kloppene under vann og var så fulle av vanne og gjørme at det var som de var smurt inn med såpe.

Veien til Haugsætra gikk i forholdsvis greit tempo og vi brukte omtrent 2 timer på 10 km, vi hadde en liten avstikker da vi mistet stien - vi herjet over en diger myr og fant tilbake på stien. Videre til Nybustæra gikk det greit nok , deretter løp vi til og med på vei et stykke. Vel, eller gikk - var perfekt sted for å spise litt uten å snuble eller at tempoet gikk ytterligere ned.

(Bilde lånt av Berghemultra.no)

Vel inne i skogen igjen gikk det litt over stokk og stein, noe som gjorde at vi trodde vi var kommet lengre enn vi hadde. Det ble 1 km feilløping totalt der. Da vi så var på rett vei var ikke stemningen god. Vi var begge slitne og begynte å bli seriøst lei. Nok en gang måtte vi over deler av Lavsjømyrene på vei til Appelsinhaugen, denne hadde vi krysset ved 7 km på vei ut på starten. Denne gangen skulle vi ned til Stenfjellhytta. 

Veien gjennom Myrene kostet og vi løp med god avstand til hverandre. Midt uti der stod Arne som var ute på fotooppdrag, jeg fikk følge av ham frem til hytta og så var det bare å løpe på, for nå var det vei og lange nedoverbakker, men hvor var Helen? Jeg hadde ventet å finne henne nede i veien, men etter å sjekket trackerkartet viste det seg at hun hadde fortsatt videre på blåmerket. Jeg fikk gitt beskjed til arrangør og fikk også snakket med henne. Jeg fortsatte videre og etter en stund hørte jeg Helen bak meg. 

(Utsikten på vei opp til Brumundkampen)

Vi var nå i den delen av løypa hvor det ikke var sti og det var noe om et strømgjerde. Vi knotet oss frem i tett granskog og fant til slutt veien ut og holdt retning mot Yksenåsen og Lageråkvisla. Det var tidvis flotte skogsstier, slik at vi klarte å løpe med litt flyt.

Vi løp og vi løp og løp og løp og løp og det tok aldri slutt. På et punkt krysset vi over en liten elv, stor bekk, og den fulgte oss på siden av stien, vi øynet håp om at dette kanskje var den vi hadde krysset over på broen ved 1 km fra start. Vi har heldige og brått dukket grusveien til Gåsbu opp. Siste stykke hadde Helen jaget foran og jeg etter beste evne bak. Da vi kom til veien var jeg så lettet at jeg la inn 1000m sprint, jeg så henne i øyekroken et stykke bak meg også var det bare å løpe på - nå skulle jeg i mål og det kjappest mulig!

Da det hele var over og jeg var i mål følte jeg en enorm lettelse over at det hele var over. Takknemlig også fordi arrangøren tok bort makstiden fordi løypa var så brutal etter siste 10 dager med regn. Jeg er vant til å kjempe mot makstider, denne gangen hadde jeg ikke tjangs.

Jeg skjønte ganske tidlig at jeg ikke ville klare cut'n på 10 timer. Løypa var mye mer brutal enn da vi hadde prøveløpt den nesten to uker tidligere. Likevel så løp jeg for å gjennomføre, selv om jeg i hodet hadde brutt. Ikke rart det ble tungt, det var jo ikke noe samarbeid mellom kropp og hodet. Jeg var kun i hodet, det tok all energi og kroppen måtte bare gjøre så godt den kunne. Alt i alt ble det veldig bra.

Etter å ha skifte til tørt tøy var det tid for mat. Fulvio hadde disket opp med knallgod kjøttsuppe og focaccia med pesto. Det var veldig effektiv for kroppen og godt med varm mat. Det var også utrolig hyggelig å kunne sludre med andre løpere mens vi spiste og utveksle opplevelser og erfaringer underveis i løpet.

Var ikke vanskelig å smile i dag, litt smågrumsete i bena, men en kort, lett løpetur i subbejoggtempo var godt. Fikk tatt en sjekk på rygg og ben og kom til at det ikke var noe alvorlige vondter noe sted.

Så nå er det bare å fortsette fremover og bruke litt tid på å finne volumknappen til den indre dialogen, denne gangen var den i overkant høy og støyende - lever fint uten det!