søndag 19. juni 2016

Motbakkeløp i hodet

En annerledes løpsanalyse muligens uten sammenheng....

Jeg liker ikke såpeoperaer, for mye drama og intriger. Har konkludert med at det er derfor jeg heller ikke er veldig glad i ballspill. For mye drama og intriger på to omganger og de går ingen steder eller kommer frem. Alt handler om hvem som vinner. Slik er det i såpeoperaer også - hvem scorer flest "mål" eller klarer å sette ut motstanderen lengst. Og slik holder det på frem og tilbake, frem og tilbake, frem og tilbake, litt som intervalltrening. For å være ærlig, da er tennis mer realt: en mot en, evt to mot to! Hva har dette med løping å gjøre sier du?



På mange måter ingen ting, bortsett fra å kunne vise til ulike dynamikker. Løping skjer fra A til B. Mye skjer mellom A og B, men alle drar i samme retning hele tiden. Langrenn for eksempel A til B og ikke minst Tour de France eller sykkel om du vil - A til B. Det er noe med hvilke vei dynamikken går, disponering av krefter og opplevelser underveis. 

I ballspill så kan du vinne bare du er raskt nok ned til motstanderens side med ballen. Kanskje derfor jeg aldri holdt lenge i hverken håndball eller basket, og i basket har du ikke engang keeper. Jeg syntes det var utstrategisk i lengden å skulle drive inkluderende lagspill dersom sjangsen ba seg og man kunne løpe raskt ned å skåre før motstanderen hadde rukket å feier eget mål ferdig. Litt effektivitet må man kunne forvente.



Vanlig løping er altså prosessorientert i en retning - fremover. Spillet er å holde resten på avstand eller å ta igjen noen. Det krever en helt annen ressursprioritering. Alt er individuelt selv på en stafett der man er ett lag. Der og da er det deg mot røkla - du må jobbe med det utgangspunktet du har fått og levere fra deg noe som forhåpentligvis gjør at nestemann ut også har et godt utgangspunkt  - noe som igjen er både subjektivt og objektivt.

Så har vi konkurranser, som mange av oss trenger for å ha et mål og jobbe for. Veldig mange elsker løp for løpenes skyld og klarer nesten ikke å begrense seg. Løper også gjerne samme løp flere ganger, år etter år etter år. Et løp for meg er en eksamen, man kommer seg gjennom pensum og presterer etter evne og kunnskap. Kommer du deg igjennom, så er den bestått. Altså betyr det for eksempel at Bislett 24 i år er en konteeksamen for meg. Kan ikke fordra å måtte gjøre det samme flere ganger, men det må bare til. Med andre ord, jeg er ferdig når jeg har løpt i mål. Been there done that got a t-shirt - faktisk! Ingen regler uten unntak - ved små endringer som ulike distanser eller at jeg ikke klarte å gjennomføre til mål, gjør det altså mulig å løpe samme løp flere ganger.

Neste helg er det løpshelg og jeg henger fast i det samme refrenget som flere ganger har vært innom denne bloggen - motbakkeløp i hodet. Og er det noe jeg i allefall ikke deltar på, så er det motbakkeløp.
Trening er en ting, da bestemmer jeg når og hvor. I løpssammenheng betyr det at jeg må være klar for intens smerte på en gitt dato - får ikke til det. 


Jeg begynte jo egentlig å løpe langt for å kunne løpe på lange turer. For å ha kondisjon nok til å tåle stressende dager, for at hverdagen og helgene skulle ha litt mer opplevelse og overskudd i seg. Overskuddet svinner fort når det går fra glede til må og burde. Det å presse seg for å være sliten i så mange timer virker mindre og mindre logisk. Noen ganger handler det bare om å få det overstått og da har man ikke energien til å holde det gående i som en tennismatch på Wimbelton.

Sett i denne sammenhengen bør jeg begynne å interessere meg litt mer for intriger. Det er nemlig der intervalltreningen holder til. Som en hver god såpeopera eller ballspill, har intervaller en ferdig struktur, det spørs bare hvilken struktur du velger. Totalt sett handler det om å holde ut. La stayerevnen få gjøre jobben, selv om det ikke gir løpingen det innholdet jeg helst skulle sette at den hadde. Burde nok ha lest mer enn innledningen til boken Norske Vinnerskaller....



Shane Niemyer sier i sin bok The Hurt Artist at når man begynner med konkurranser, i hans tilfelle Iron Man, så har man innledningsvis en periode hvor alt går kjempebra og man nærmest flyter igjennom, selv om man er nybegynner. Dette etterfølges av en lengre periode hvor man for eksempel er plaget av mye skader og ikke får trent som man ønsker; 

In many sports, athletes sometimes strugle through what is called their "sophomore slump". They experience a lot of success their frist year competing at a certain level, but then, whether because the novelty wears off a bit, they rest on their laurels, or the competition catches up to them and exposes some weekness in their game, they struggle to attain the same level in their second go around.

 Matt Fitzgerald følger opp i boken How bad do you want it? (-mastering the pschology of mind over muscle) Han forteller om tidlige år hvor alt gikk bra og hvor løping var gøy, som i en hver god historie kommer det ett vendepunkt:

We rounded the final turn together. Todd got up on his toes and charged. I did the same. We sprinted in virtual lockstep down the homestrech as our parentes and coaches and teammates screamed in our ears. Then I just gave up. Threw in the towel. Quit. It happened as Todd ratcheted up his pace one more notch - his final ante. 

I will never know if I could have matched his quickening and perhaps raised him a notch of my own, because I didn't even try. The reason was simple: It hurt too much. A part of me seemed to ask, "How bad do you really want this"?  and another part answered, "Not as much as that guy". 
(Matt var på dette tidspunktet 11 år, likevel ble dette avgjørende for den idrettsutøveren han kanskje kunne ha blitt).

Det er jo i motbakke det går oppover, men er ikke helt der at jeg er klar for å finne ut hvor nær toppen jeg er. Hodet bestemmer over musklene og motviljen er nå så stor at den vokser når jeg utfordrer den på feil tidspunkt, samtidig er det løpeglede tilstede når jeg treffe riktig. Det bare er litt vanskelig å time det akkurat til å innfinne seg neste søndag..... 



How bad do I want it? Kan bare si at jeg er glad for mangfoldet og at alle gjør sine ting, enten de liker motbakker, ballspill, såpeoperaer eller langdistanse. 




Kilder:

Fitzgerald, Matt (2015)  How bad do you want it? Mastering the pschology of mind over muscle.  - Boulder, Colorado: Velopress.

Niemyer, Shane (2014) The hurt artist.  - New York: St. Martins' Press.

2 kommentarer:

  1. Veldig gode refleksjoner som jeg kjenner godt igjen i min trening ��

    SvarSlett
  2. Veldig gode refleksjoner som jeg kjenner godt igjen i min trening ��

    SvarSlett