Ecotrail 2016 - 45 kilometer kjærestetur.

I fjor løp jeg 80 km, klok av skade løp jeg 45 km i år. Viktig å ikke bruke opp all energien i mai, dersom den mentale energien er litt lav. I fjor kjempet jeg i motbakke med meg selv helt frem til løpet. Etterpå var jeg sliten i lang tid, men tok ingen hensyn. Så i år, selv om jeg har mye mer overskudd, så valgte jeg å lytte når jeg kjente tydelige signaler på at dette ville jeg ikke nok, til at det var verdt å presse seg selv så mye.

Det var flere forskjeller fra i fjor, da løp jeg alene, i år fikk jeg med meg mannen også. Veldig hyggelig med selskap oppover, ned over, bortover, oppover, bortover, nedover, bortover og i mål - kort oppsummert. Brått bestod familien av to ultraløpere, altså en andel på 50% totalt.

Ecotrail er summen av Oslo by med den omkringliggende marka. Det er rett og slett en sightseeing av den avanserte sorten og det har fokus på miljøet. 80 kilometeren følger store deler av Oslos vannvei. Akerselva og Mariadalsvannet forsyner nesten hele Oslo med drikkevann. Dette er skatter som må vernes og taes vare på.

Det å løpe samme løp flere ganger strider i mot det meste for meg. Når jeg har løpt det, gjennomført, vel da kan jeg det og er ferdig. Ser at dette gjelder på flere områder i mitt liv - been there, done that, liksom. Ecotrail, vel, det kan virke som om dette løpet er i ferd med å krype under huden min. 

I fjor var jeg  så heldig å få være en del av team Ecotrail, med sponsorer og det hele. Tomas Pinås strekker seg stadig lengre, så dette blir det spennende å følge med på videre. Kjenner veldig på at jeg har lyst til å løpe 80 km igjen neste år. Erfaring tilsier at dette er lettsindig ultrahode, så gir det til over helgen. Adrenalin og endorfiner har en stemningsøkende virkning, kanskje lande litt før jeg tar en avgjørelse?

Løpet i år handlet om løpeglede, ha en fin langtur og få mannen gjennom med en god opplevelse i bagasjen. Har jo begynt å få litt erfaring med å motivere folk til å prøve ultra, og denne gangen rekrutterte jeg like gjerne innad i egen rekke. Vet jeg har noen flere som er på vei. 

Selve løpet gikk over all forventning. Vi startet ut rolig, ingen vits å ta en kaldstart i motbakke. Istedet brukte vi tiden opp til Tryvann godt. Gikk fort i alle stigninger og løp etterhvert på flatene. Da vi kom opp til Tryvann klatrepark var det bare å la tyngdekraften jobbe og la bena gå. 

Vel nede ved Tryvannsstua var det lett jogg til motbakkene opp til toppen av Wyllerløypa. Deretter var det bare å sette utfor. Vi ble nok i overkant ivrige og hadde rett så høy fart nedover i en periode, til oss å være. Begge kjente at vi nok hadde tatt i litt mer enn nødvendig og kjente en svak murring i lårene da vi kom ned til Sinoberveien. Men når man har så gode løperben på en så flott dag, vel, dumt å ikke benytte dem. 

På vei inn til Sørkedalen oppdaget vi begge at vi var litt mer enn middels sultne. Faktisk var det så ille at da vi kom frem til busstoppet ved Lanhandleren og support ikke var der, så måtte vi innom for å fylle opp slik at vi hadde energi nok til å komme oss bort til idrettsplassen der support var fordi der hadde 30 km startet. Vi var ikke de eneste som trengte akutt påfyll, Yvonne Olstad trengte også litt ekstra proviant. Alltid hyggelig å treffe kjente på langtur!

Etter noen brødbiter, sjokolade, salt kjeks og verdens beste cola var det på tide å begi seg ut i stigningene opp til Åbortjern. Dette er nesten litt stairways to heaven, når du tror du er oppe, du får til og med løpe litt nedover, så er det bare for at du skal få klatre enda mere oppover! HA!

Da vi faktisk var oppe, var det masse herlige kilometere på blåmerka stier helt frem til Fossum. Vi var ganske våte da vi kom dit, så varm Toro tomatsuppe med makaroni var som et gourmetmåltid - gudameiensåherlig!! 

Når du er på Fossum på 80 km, så føles det som du praktisk talt er i mål, merkelig nok så gjorde det det på 45 km også. Lett jogg forbi Tiril Eckhoff (?)  som skjøt på blink nedenfor oss på skiskytter arenaen, ekstrem sportsutøverfølelse der altså. Vi la Fossum bak oss og luntet forbi enden av Bogstadvannet og bort mot selve juvelen på denne etappen - nemlig turen ned langs Lysakerelven. 

Da jeg passerte ned der i fjor var det nokså mørkt og det gikk ikke så fort, men nå var det fullt dagslys, så bare å la bena gå. Hele veien var vi begge veldig fornøyde med valg av sko. Selv om mange hevder at det går greit med vanlige joggesko, så er det noe helt annet med gode terrengsko. Løp med det i fjor, så var bestemt på at det måtte bli det i år også. Herlig å bare løpe på mens elva bruser nedenfor eller ved siden av. Det er mye opp og ned, men hele traseen er fart. Ikke tenke, bare la bena gjøre jobben.

Og så var vi nede. Plutselig var det liksom bare resten igjen, farten fra stiene sakket av og vi gikk over i et mer løpe-gå-lunte-løpe tempo. Det er virkelig flatt på Lysaker, men Sollerudstranda med sin flotte sti og alle båtene i Marinaene gjorde at man fint kan ha noe å følge med på. Langs Bestumkilen var det helt klart at vi kom midt i leggetid for gåsunger. Noen gresset, andre drev med kveldspussen og en del lå allerede og sov under mors vinger. Kveldsidyll.

Frognerstranda, Hjortneskaia, Tjuvholmen, Akerbrygge, Rådhusplassen, Akerhuskaia, Havnelageret, inn operagaten, rundt hjørne og brått var vi i mål gitt. Klarte ikke å holde igjen så la an til en liten målsprint helt på tampen, mannen så ikke den komme.... Vi fikk begge medalje og er fornøyde med tiden 07:34 - tok jo noen gode pauser både i Sørkedalen og på Fossum.

Hvorfor løpe maraton når man kan løpe ultra? Ultra har liksom alt; mat, flott natur, en heldagsopplevelse og masse hyggelige mennesker - kan det bli bedre? 

Ja, det kan det!! Da vi var på vei til hotellet kom verden sprekeste @maratonmamma, Lise, løpende etter å ha vært i sporet siden kl 08 om morgenen. Det krevde masse heiing og et par gledestårer. Jeg hadde hele tiden vært overbevist om at dette ville hun klare med glans, liker å ha rett!