Fake it til you make it

'2015 var et slitsomt løpeår for min del, følte at jeg løp i motbakke hele året. Det føltes fysisk tungt og motivasjonen ble mindre og mindre året igjennom, jeg var rett og slett overmett. Det var ikke bare løpingen som var årsaken, ny jobb som krevde mye samt utfordringer når det gjaldt å følge opp tenåringen. Dette tvang meg til å måtte bruke psykisk energi jeg ikke hadde, det koster i lengden.

Nå er vi i andre kvartal av 2016 og jeg har slept meg gjennom tre løpemåneder, i mars tok jeg beslutningen om å bare late som, frem til løpegleden og motivasjonen var tilbake. Det krever litt egeninnsats, men jeg vil gjerne dit igjen at det å løpe er er mer enn et ork. Noe av det som hjelper er gode løpevenner og muligheten til å bare henge seg på.

I dag var en slik dag, Anita, Lise og Line skulle ha langtur i terreng før de løper Ultra i Kristiansand neste helg - jeg slang meg med.

Vi løp 21-22 km på blåmerka og rødmerka stier, vått og flott var det. Det var også min første ordentlige tur i terreng i år. Det var godt å løpe og bare være tilstede, følge etter de andre. Slikt gjør en mentalt mindre sliten, jeg visste ikke hvor vi var eller hvor vi skulle - altså bare å henge på.

Jeg kan si at det virker som damene er klare for neste helg, for egen del var jeg lettet over at det ikke er min tur riktig ennå. Kunne  ha løpt en mil til ut i fra formen, men fire til, nei der er jeg ikke - ennå...

Hvor man er har alt å gjøre med hva man trener for, jeg har for en gang skyld lyttet til kroppen.

Det er gledelig å kunne løpe på stortsett snøfrie stier. Ingen tvil i skogen om at det var vår, vi hadde fuglekonsert i fire timer. Man blir veldig glad av entusiastisk fuglekvitter. 

Likevel, det var mer enn vått nok, så ingen skogbrannfare riktig ennå. Vi sank ned i gjørma opptil flere ganger, men det hører jo med. Møkkete løpere er lykkelige løpere!

For to uker siden feiret jeg bursdagen min med å løpe halvmaraton i New Forest i England, sammen med Edna. De bor der for ett år. Dette passet godt inn i min plan om å forsiktig få tilbake løpegleden. Mål er viktig, men de må være overkommelige.

Terreng i England på halvmaraton er noe helt annet enn terreng i Norge. Flere av løperne var på forhånd skeptiske til om de ville klare målsettingene siden, fordi vi skulle løpe i terreng. Bildet viser hvordan den tekniske delen ser ut. Altså, det begynner først å bli lett teknisk når du ikke kan trille barnevogn der. Her kunne man lett rullet paraplytrille....... 

Vi hadde en målsetting om 2t og 30 min, det ble to minutter på overtid, men kan ikke skylde på terreng i allefall. Moro var det og vi hadde lagt en strategi som vi fulgte. Hjalp å ha harer foran oss, som ikke visste at de var det. Passet på å ha jevn avstand til dem, og de tittet seg tidvis over skulderen, men vi lot som ingenting. Først ved drikkestasjonen 4 km før mål fant vi det forgodt å passere. De stoppet og vi bykset forbi. Tror faktisk de kom i mål nesten et kvarter etter oss. Planen om negativ splitt funket!

Nå er det bare å fortsette å løpe, lytte til kroppen, sove nok og la kroppen få god næring. Nytt av året er at jeg faktisk får til styrkeøkter, målet er 1-2 ganger i uken og jeg kjenner allerede at jeg er blitt sterkere og stødigere i kroppen. Slikt motiverer også, ikke minst fordi det er en variasjon i treningen. Stort sett de samme muskelgruppene, men øvelsene er alltid forskjellige.

Straks tid for søndagsmiddag, ha en flott uke!