Bislett 24 - Planen som funket, men ikke holdt til mål.

Da jeg fullførte Bislett 24t i 2014, så orket jeg ikke tanken på å skulle gjøre dette en gang til. Alt gjore vondt, ikke minst viljen. Jeg ble uvel av å se på løpeskoene mine i flere uker etterpå. Da jeg kunne begynne å løpe igjen tok det lang tid før jeg faktisk var treningsbar. Så overraskelsen var stor i april - ikke minst for meg selv - over at jeg brått var påmedt for 2015.

Vi spoler frem til midten av september; etter å ha avlyst sesongen i begynnelsen av august kvikner jeg til og i oktober løper jeg Oslofjorden Rundt 85 km. Jeg løp halve det løpet på belønningen om at dersom jeg fullførte, så skulle jeg slippe å løpe Bislett. Dagen etter kom jeg til meg selv og innså at formen kanskje ikke var så elendig som jeg ville ha det til...

Så var vi der; matbordet var dekket, nummerskiltet var festet og løpeskoene snøret. Allerede i løpet av de første to timene kom indikasjonene på det var feil sko. Hoka Clifton var altfor myke til å løpe med på underlaget på Bislett. Jeg hadde begynt å få gnagsår på det gamle gnagsåret som ikke helt var grodd etter Moss - Sandvika, da jeg løp med skoene sist.

Lettelsen var stor da jeg snøret på meg skopar nummer to, Adidas Ultra Boost. Det var ikke mange turene jeg hadde hatt i disse, men de satt godt og hadde god plass til tærne. Så fortsatte vi å løpe, rundt og rundt og rundt og rundt - ja, du skjønner greia! 

Innen jeg hadde løpt syv timer var lårene fryktelig møre. Året før hadde jeg ikke kjent på dette før det hadde passert tolv timer, så det føltes litt alarmerende, men etter å ha fått løsnet opp lår og legger hos Fokusklinikken, så bar det videre i noen timer til.

Da det hadde gått tolv-tretten timer var jeg nødt til å skifte sko igjen, lårene var møre og det begynte å tære på hodet. Det hjalp heller ikke at Demotiveringscoachen Henning Lauritsens skrifter begynte å få taket på meg, jeg ville hjem og sove. I stedet skiftet jeg sko til Saucony Zealot, disse er mye stivere enn de to foregående parene og brått var alt det vonde i lårene borte. Alt føltes litt lettere, bortsett fra i hodet. Rundt midnatt fikk jeg en justering i L5 og da steg humøret og jeg fortsatte den gode løpebølgen jeg allerede var på. Kanskje det var mulig med negativ splitt?

(Foto: Bjørn Hytjanstorp)

Planen min i dette løpet var å løpe smartere: løpe fire runder og gå én, og kjøre sykluser. Spising ble tilpasset syklusene og jeg hadde erfart at det var best å spise fast føde så lenge som mulig. Dette funket helt utmerket. Jeg løp jevnt, om litt sakte, og hadde masse energi hele tiden - gikk aldri tom.

Så rundt kl 01.30 stikker det litt i høyre skinnlegg. Etter at venstre foten var blitt teipet tidligere på kvelden, fordi den hele tiden sank innover, så hadde jeg liksom kontroll på alle vondtene, og var nå inne i jobben med å ta meg gjennom natten. Jeg skal til å legge om til løping etter en runde med gåing, så vil ikke ankelen. Den er helt stiv og det er litt hovent ca 15 cm høyere opp. Jeg går et par runder og innser at dette var IKKE en del av planen. Truls fra Fokusklinikken, som forøvrig er min faste kiropraktor, legger tomler og full kroppstyngden på (sånn kjennes det i alle fall ut) og gir kulene på leggen en real omgang og en god teiping. Ut på banen bærere det.

Jeg går og jeg går. Blir sint, frustrert, fryser, er lei meg, blir sint igjen, prøver å løpe, men innser at det går saktere enn om jeg går. Lenge går jeg ned mot 9 min på km, det klarer jeg lenge. Kl 03. begynner jeg å halte når jeg går, irritert innser jeg at jeg har tapt tid de siste 40 min. Et kvarter før løpet skal vende for siste gang pakker jeg bagen min og innser at jeg skal hjem og jeg tenker i mitt stille sinn at kanskje har jeg fått frem betennelsen selv, kanskje ville jeg egentlig ikke? Men hvorfor vente til det har gått nesten 18 timer da?

(Bilde lånt fra Kondis) Mannen i den røde luen er Eivind, som holder orden på mine og noen andres løpetider.

Jeg har i ettertid gjort meg noen tanker. For det første, det var ikke min fortjenste at jeg ikke får langvarig skade, men Eivind som kjenner sin kone så godt at han vet at jeg må stanses. Han gjorde, som alltid, en strålende innsats som support. Eneste bakdel er at man kan bli litt sutrete av å ha sin kjære som support, men han er såpass dreven at han ser hva som kommer.

For det andre så var planen rett, men neste gang må jeg ta høyde for skader også. Så nå har jeg noe å bygge videre på.

For det tredje disponerte jeg altfor snilt og trenger å gjøre som Olav (Engen) sier og trene på tempo. Det sier litt når man ikke er sliten etter ni mil i løpesko. Ja, stiv i muskler og øm i leggen, men ikke sliten eller utmattet.

For det femte så er jeg heller ikke skuffet på noe vis og det overrasker meg veldig. Derimot så har jeg fått tilbake litt av løpesulten - den var nemlig ikke tilstede på Bislett.

For det sjette har jeg erfart at uansett hvor bra sko og klær er nå om dagen, så må i alle fall mitt løpes inn - ordentlig, før jeg bruker det på løp!

For det åttende - som Stian Løkken påpekte: 90 km er ikke hverdagskost: Vi traff en politipatrulje da vi var på vei ut av stadion, de lurt epå om jeg hadde løpt og det bekreftet jeg. Ja, hvor langt ble det da? - Det ble bare 90 km, burde ha løp 40 til. Hæ? Jeg synes 3 km er mer enn nok!!

For det niende - det er absolutt nødvendig å ha ordentlig hårete mål å trenen mot og løpe etter, kanskje til og med si dem høyt. Mitt mål var å få medalje, noe som gjorde at listen lå så lavt at jeg snublet i den.

Og for det tidende det er mye mer å lære når ting ikke funker og mye slår feil, enn når man svever inn og alt er bra. Jeg fikk indikasjoner på hva som var rett og hva som kan bli bedre. Hårete mål og høyere løpetempo er to ting som klart kan forbedres. Nå gjelder det bare å restituere, holde løpesulten aktiv og se hvor modig jeg klarer å være. 

Indre dialog - gjenta etter meg; Indre dialog!