Oslofjorden rundt - Moss til Sandvika

Lørdag morgen kl er 05.30 og jeg er igang. Jeg trenger alltid litt tid på meg før avreise til et løp. Tid til å surre litt rundt, gjøre de siste forberedelsene, fylle drikkesekken, spise frokost, sjekke at alt er med. Kl 0705 kjøre vi hjemmefra Eivind fyller bilen med tre løpere som skal til Moss for å legge ut på ordentlig langtur, som vil ta resten av dagens timer. Klokken 08.23 løper 39 løpere fra Moss stasjon på vei mot Oslo og Sandvika, noen skal også videre til Holmestrand.

Jeg hadde på forhånd laget en estimert tidsplan. En plan er liksom alltid greit å ha. Vi hadde også lagt en plan om type mat som kunne funke underveis. Kyllingbuljong med kyllingbiter og ris var av det helt sentrale, tilstrekkelig antall salt sticks og nok vann. 

Vi, Helen og jeg, kom oss av gårde og fulgte kyststien som kartet tilsa. Vi løp sammen med Mariann Langås, Marit Væring og Jon Henie et stykke. Jeg måtte stopp og knyte om lisensen og da forsvant de tre andre men jeg så ryggen til Helen, så fulgte etter. Etter et stykke oppdager jeg at de tre andre løper inn pilgrimsleden og Helen er borte, jeg finner henne lenger ned kyststien og vi fortsetter på denne. Ved en bro treffer vi en mann som sier at vi har løpt feil og at vi kun kommer til Felleskjøpet ved å løpe dit vi er på vei, lang historie kort: vi var på rett vei viste det seg, når vi traff på Felleskjøpet etter 30 min virring ute i skogen.

Vi fortsatte videre mot Son, redningen vår var arrangørens kart med alle løperene som ble livtracket i løpet. Vi hentet opp dette hver gang vi følte oss ute av kurs. Kjekt med god retningssans gitt! Turen utover var flott. Masse fin natur  i det flotte høstværet. Vi vurderte en kort stopp ved Son Spa, men fortsatt videre og rakk faktisk en supportstasjon. Veldig hyggelig med Thomas og Christian der.

Etter cola, banan og litt sludring fortsatt vi videre mot Hvitsten. Igjen fikk vi litt problem med løypa, men reddet oss inn i tide til å treffe rett på Hvitsten. Vi løp blant annet over en strand og fulgte en sherpalaget sti med bratte trinn, imponerende. Vi ble møtt av Per Andreas i Hvitsten, som hadde fulle matposer. Vi spiste og drakk i passe mengder, varm søt te var veldig godt. Jeg spiste en tortilla med avokado, røkt ørret og fetaost, den lå lett i magen. Helen spiste søt havresuppe og fikk masse energi av det. Vi lempet av dødvekt fra sekkene før vi løp videre.

Veien mellom Hvitsten og Ås hadde veldig mye flott å se. Blant annet løp vi forbi Ramme gård. Utrolig spesielt sted, litt Langedragaktig. Løp forbi et stort bur med fasaner, påfugler og kalkuner. Vi så en stor innhegning med villsau og på slutten passerte vi et jorde der den største grisen jeg noensinne har sett, spankulerte rundt. De hadde også et litt spesielt hus på tomten.

Veien videre mot Ås og Årungen løp vi lange strekker. Landskapet er slakt og bølgende, dette gir også god og jevn løpefart. Vi hadde håpet å treffe support på Shell på Ås, det gjorde vi ikke, men det var helt greit, vi hadde alt vi trengte. Dog var det godt å låne toalettet en kort tur, blir ikke helt fortrolig med å huke meg ned bak en busk.

Da vi kom til Årungen skinte solen som bare det og hele veien til enden var det et strålende høstværet med knallsol og gnistrende farger. Siste strekket mot Nesset ble det overskyet igjen og faktisk litt kjøligere også.

Å komme til Nesset var litt som å komme hjem, dette strekket hadde vi løpt på forhånd og slapp å løpe oss bort, vi visste nøyaktig hvor vi skulle, noe som også gjorde at turen frem til Bekkensten opplevdes som rask og mye kortere enn sist. Fordi vi hadde allerede hadde forsert en sherpasti og visste om den fra Uranienborg og opp til Bekkensten så gikk det lekende lett, veldig gøy!! 

(Bilde fra tidligere løpetur)

På toppen ventet Eivind med nytt påfyll av mat og drikke. Det ble buljong med kylling og ris, samt cola - helt suverent. Det var i ferd med å mørkne og var kjøligere, så bena på buksene ble brettet ned og hansker ble funnet frem, vi festet også lys til sekkene for strekket til Hvervenbukta via Ingierstrand. Vi tok også med to bananer, neste matstasjon var på Rådhustrappen.

Å løpe videre mot Hvervenbukta var spesielt, vi hadde nå kortere igjen til mål enn vi allerede hadde løpt. Ingierstrandveien er et lite evighetsstrekke og mange biler som tror de er alene på veien. Likevel, refleksene i løpetøyet fikk bilene til å forberede forbikjøringen på god avstand. Vi løp og vi løp Helen først og jeg et stykke bak, det er liksom løpsdynamikken vår det. 

(Bilde fra tidligere løpetur)

Da vi kom til Hvervenbukta endret noe seg. Vi hadde 10 km inn til Rådhusplassen og vi hadde begge begynt å kjenne de foregående milene godt i bena. Brått lå jeg foran og Helen bak, til tross for vonde føtter hadde jeg masse energi. Vi var begge usikre på tiden vår, så vi løp det vi klarte og jeg jaget nok ganske mye på.

(Bilde fra tidligere løpetur)

Mosseveien er lang, men i mørket virket den kortere. Vi så bare stykkevis fremover og vi passerte sted for sted mens solen sank ned i Oslofjorden; Fiskevollen, nedkjøringen fra Ljan, Katten, Nordstrands Bad, Ulvøya, Paddehavet, før vi fortsatte mot containerhavnen på Kongshavn, videre løp vi forbi Sjursøya, mot Operaen og inn til Rådhuset. Helheten er  jo summen av stykkevis og delt.

(Bilde fra tidligere løpetur)

På Rådhustrappen  ventet Per Andreas med siste påfyll før siste etappe mot Lysaker og Sandvika.

Vi er nå veldig stive og støle, føttene verker og Helens kne plager henne veldig. Vi tror vi har 18 km igjen til mål. Vi fyller på med buljongsuppe og cola, kvinner oss opp og vralter over Rådhusplassen med retning Aker Brygge.

Det er rolig, men nok med folk på Aker Brygge, vi småløper i sikk sakk. Tar til høyre ned mot torget, fortsetter over broen ved enden av Tjuvholmen og fortsetter ut på gangveien mot Frognerstranda. Vi tror fortsatt at vi har 18 km til Sandvika og løper på det vi orker, det går raskt, men det er stille. Vi har mer enn nok med å kontrollere vondter og holde drivet igang. Da vi kom til Lysaker trakk vi pusten og gjorde oss klare for det vi antok var de siste 12 km....

Til vår glede og vantro ser vi på skiltet ved sykkelveien 7.2 km til Sandvika. Det er nesten ikke til å tro, det er jo bare en bitteliten tur!! Takket være Bærum kommunes elendige og særdeles forvirrende skilting, så føles disse små kilometerne brått som 12 km lange. Jeg kjenner at jeg blir mer og mer amper og bare løper og løper, hikster av smerte, men løper på. I det vi krysser E18 og får øye på Rådhuset, så mildner irritasjonen og tårene kommer, lettelsen over å veldig snart være i mål. I det vi krysser over broen leter jeg febrilsk etter lysreklamen til kinoen der målgang er, før jeg rekker å få øye på det hører vi brått jubel og heiing og plystring. Bena løper på, all smerte er borte og vi klappes og jubles i mål. For en tur, for en opplevelse! Tusen takk Helen, det var flott å løpe med deg, og gratulerer med en strålende ultradebut! Litt usikker på nøyaktig tid, men et sted rett under 15 timer tok det oss :-)