Røde Huset Backyard ultra - En runde for løpeglede

I fjor løp jeg Røde huset backyard ultra med intensjonen om å løpe i allefall syv runder, da det er det som kreves for å oppnå ultradistanse. Du kan lese mer fra i fjor her

I år som i fjor; reglene er enkle - løp løypa på 6.5 km innenfor en time, er du inne, slik at du kan stille til start på neste intervall, så er du videre. 

Løpa har ca 1km flatt på asfalt, 2.5 km teknisk terreng med stigningspartier, deretter er det i underkant av 1 km nedover og resten er på flate grusveier, med unntak av to bittesmå koller 500 m før mål. Altså helt overkommelig.

I år var mitt utgangspunkt et helt annet. Jeg er sannsynligvis litt overtrent, mental sett. Jeg har flere symptomer på det, bare ikke fysisk. Derfor var min plan å løpe en eller to runder og se om det var mulig å oppdrive litt  løpeglede.

Det er rart hvor mye det mentale har å si, at kroppen føles grei og bena er lette når jeg først er ute, men at hodet byr på så mye motstand at jeg blir fysisk uvel hvis tidspunktet er feil. Har funnet ut at det å ha tid til å tenke meg om bør unngås, så derfor er det å løpe til jobb mandagsmorgner greit.

Jeg løp ut på første runde, bena var lette, men pusten var litt hektisk og det tok litt tid før jeg fikk en jevn rytme. Det var veldig vått i terrengdelen av løypa, så det ble mest  gåing. Hadde egentlig bestemt meg for å løpe for det meste, men store dammer gjorde at vi var nødt til å finne alternative stier å passerer på. 

Mine terrengsko pleier å holde unna det meste, men selv de måtte gi tapt på lørdag. En del knauser var bare for glatte og de våte røttene var det om å gjøre å holde seg unna. Må  si at i år syntes jeg stigningene var mye snillere enn i fjor, selv om de var de samme. La mer merke til at det var flere flate strekker mellom stigningene - Opptur!!

Det var kjølig i luften, men solen var stikkende, så jeg tok med meg en liten drikkeflaske. I fjor angret jeg på at jeg ikke hadde med meg det, så gjorde det motsatte i år. Drakk litt mens jeg rolig kom meg nedover utforbakken ned mot sør-enden av Sognsvann. 

Det var i disse bakkene jeg pådro meg en skade i fjor, så i år lot jeg bena gå, men gjorde ingen forsøk på fartsøkning, den tok jeg i stede på flatene. Bena gikk raskt og jeg kjente hele tiden at jeg lå rett under syreterskel, entet bare på at lårene skulle stivne, men holdt helt inn!!

Så ja, jeg fant en god porsjon løpsglede på denne runden og lot det derfor bli med denne ene. Det å kjenne på at jeg kunn har løpt en runde til, at jeg kunne presse på i den runden jeg løp og ikke minst at jeg fikk mestringsfølelese.

Dette løpet er også kjent for sin sosiale side og ikke minst den utmerkede serveringen til Sharon.
Det mangler aldri noe og det man får er perfekt fingermat, som ligger lett i magen slik at det ikke er til hinder på neste intervall.

Etterhvert som man blir ferdig med sine egne runder, så blir man værende for å se på dem som fortsatt løper. I år var det flere som var der for første gang og det er veldig hyggelig. En av dem er min mann, kledd i rød Blodsmak trøye, Han fikk unna tre runder, og det er ikke værst siden ha tok opp igjen løping rett før sommeren. Morsom er det også når hun som vant dameklassen debuterte som ultraløper i Røde huset Backyard Ultra!!  Løpere tar alltid vare på hverandre og er sosiale vesener, i alle fall på ultraløp.

Det var også noen som hadde med seg barn. Siri fikk følge av sin spreke sønn på starten av flere intervaller og han møtte henne på slutten og løp til mål. Bedre support er det vanskelig å finne!!

Takk for i år, bare å glede seg til neste år!!!