tirsdag 14. juli 2015

Førtiårskrisen


Dette er et veldig omskrevet tema. Alt fra beundret omtale til foraktelig beskrevet.
Hva er det første man tenker på når man hører dette begrepet? For mange er dette synonymt med menn i fargesprakende lycra på overprisede sykler, som vinner veien til jobben hver dag.

Men vent litt, er dette noe som bare rammer en, eller er det en følge av livsfaser, og ikke minst, det er jo minst like mange kvinner som er aktive. Dessuten favner den vidt og for mange begynner den allerede tidlig i 30 årene. Så er dette virkelig en krise?


I begynnelsen...
I tenårene og frem til jeg var ferdig med videregående trente jeg mye og ofte, utstyr ble sørget for av foreldre etter behov. Trening dengang var preget av konkurranser og kamper, om var talent eller ikke og om det var en fremtid i det man gjorde. Passet meg dårlig.Deretter kom studier, deltidsjobbing og kjæreste. Livet handlet lenge om det sosiale og om studier. Det å jobbe mye og studere lange dager gjorde at man brått fikk behov for å være sosial, det ble ventlien i hverdagen. Trening var nærmest ikke eksisterende i mange år, men vi gikk mye, så helt stillesittende var vi ikke. Deltidsjobbene var ofte av en fysisk art som butikkarbeid, pleieassistent, servitører etc, så da er det ikke mye ork igjen til trening.

Familie og barn.
Dette er egentlig en veldig kaotisk periode hvor den kjente tidsklemma gjorde at trening i hovedsak var lange gåturer med sovende barn i vogn, hvis man var så heldig at barnet ville sove  i vognen. Vi var det, i allefall i en periode. Så kom barn nummer to og i tillegg til levering, henting, handling, skiftarbeid, barnehage, dagmamma og turene gikk over til rusling i tempoet til barn nummer en, som på dette tidspunktet erklærte at hun kunne selv! Tenk!

Soria Moria treningskamp
Så, brått oppdager man at barn nummer en er stor nok til å ta vare på barn nummer to for et par timer og halleluja, et Soria Moria av egentid glitrer i horisonten. Vi er i begynnelsen av trettiårene og kroppen har klare tegn på at de siste 13 årene har tatt på fysisk. Vi er kommet dit av vi akkurat rekker å ha hode lenge nok over vannkanten til å få øye på en større del av bildet og brått er vi igang med å trene.



Barna spiser kveldsmat og gjør seg klare for kvelden mens mor og far er ute og sliter på gammelt og trangt treningstøy. Tross alt var  vi utrente og oppvokst med at vi bruker det vi har, men når vi trenger noe nytt, da kanskje...

40, fit og uspiselig.
Og der er vi altså nå. Vi har passert 40, barna er store og vi ser dem kun tidvis, det sykles og løpes til jobb, formen er god og det oppleves slett ikke som noen krise, snarere tvert i mot. Vi har mere tid en på mange år. Vi har egne penger og handler ikke lenger mat med kalkulator på Rimi, som da vi var studenter. Vi klarer oss, vi vil ha kvalitet, men ikke til enhver pris. Vi har råd, tilgjengeligheten er stor og det er helt klart et utstyrssnobberi, men man må ikke bli med på det og hva gjør vel det, så lenge utstyret brukes? Er temaet førtiårskrisen nok et utslag av misunnelse og janteloven? 


Krise eller ikke...
Man skal være aktiv, men ikke for aktiv. Man må gjerne sykle til jobb bare ikke i lycra, men om du har to mil til jobb, så funker det liksom ikke å sykle i dress. Løp gjerne, men 10 km er passe - 21 km er langt, løper du maraton eller Gud forby, lengre så er du erklært gal og når man også liker skog og fjell og kanskje en telttur eller to, ja da er krisen et faktum.  

Få jeg kjenner gjør dette for å bevise noe, i allefall ikke for andre. Det handler mer om velvære, gleden ved å kunne benytte seg av alt det fine by, skog og fjell har å by på. Det å være aktiv er også en måte å være sosial på. Barna kan også være med og det er rom for alle, både små og store, trente og utrente, alle fasonger, så lenge man bare er i aktivitet. Det har helt klart dannet seg et klasse skille, de som er aktive og de som ikke er det. 


Folkehelse og det gode liv
Myndighetene motiverer til økt folkehelse og sofasliterne stritter i mot, men med tanke på hvor hvor lite som skal til, så er det underlig at ikke flere er med. Det er her det nok en gang beskrives som krise, alle disse treningsavhengige som er midt i livet og slik vil ikke sofasliterne bli, det er jo ikke sunt. Og hvorfor fremstilles det slik, at du enten har fast plass i sofaen eller tar trippelen på Birken hver år?

Vi andre forfekter det gode liv. Vi vil ha både og. Vi vil trene fordi det reduserer stress og vi får overskudd, samtidig er god mat og drikke en viktig del av dette gode livet. Noen lar livet passere med fjernkontrollen på fanget og andre går så til de grader i motsatt rettning slik at det nesten ikke er plass til å leve mellom treninger, diettmat og det som skal til for å beseire fyren i nabokontoret over Sjusjøen neste år. Begge deler er ekstremt. Resten av oss ser på Tour de France med vinglass i hånden mens løpeskoene og sykkeltøyet tørker i solen.



Forresten, nevnte jeg at jeg er kvinne, 42 år og ultraløper?

5 kommentarer:

  1. Hei Tone,

    Flott innlegg.

    Fysisk aktivitet gir glede i livet..og glede må være en del av livet dersom det skal være godt.


    Jannicke

    SvarSlett
    Svar
    1. Fysisk aktivitet er avgjørende for hvordan vi har det :)
      Det bidrar ofte til litt glede også, men veldig synd når noen skal definere standarder som kun har med fordommer eller dårlig samvittighet å gjøre, og ikke innser at vi er forskjellige. Håper du har en fin sommer Jannicke :)

      Slett
  2. Du ER rett og slett HELSKJØNN😘

    SvarSlett
  3. Så hyggelig at du synes det Edel :) Tusen takk ❤️

    SvarSlett