mandag 25. mai 2015

EcoTrailOslo 2015 - lang dags ferd i skog og mark

Brått var det over! Alle månedene med trening, alle bekymringer om alt som kan dukke opp, alle de flotte langturene, alle frustrasjonene når kroppen ikke vil, de ekstatiske øktene der alt er så lett og rett at det nesten er skremmende og underveis i treningen og i løpet har jeg fått noen nye bekjente som gjør livet litt rikere. Man bli berørt på så mange måter under en slik oppkjøring, så det er lærerikt, nyttig og gledelig på samme tid...


Det var en lettelse å komme igang, solen skinte, humøret var på topp og over alt var det løpeglade folk. 80 km er jo et stykke, så planen var å starte rolig og holde jevnt tempo. Deretter var det bare å ta ting som det kom underveis.

 Foto: Heming Leira - Kondis.no


Jeg traff på to løpere til og fra langs Akerselven, Alex og Thomas, som, jeg slo følge med fra Nydalen til Hønefoten. På vei opp til Fagervann hadde jeg ikke kjangs til å holde følge, forkjølelsen som satte inn to dager før gjorde at hals og bryst snurret seg sammen og oksygenopptaket må ha vært veldig lavt. Det prikket i ansiktet og leggene var tunge som bly. Hadde lovet en kollega å gi meg om kroppen ikke ville, men var litt usikker 
på om dette var tilstrekkelig, så valgte å fortsette, måtte jo se om det ble bedre når jeg kom opp til Fagervann og det gjorde det.


Underveis traff jeg på to familier med barn, som var på tur. På det tidspunkt hadde jeg en løypeansvarlig og løp rett bak meg og samlet inn skilt og  bånd. Noen av barna heiet litt da jeg kom, og en breial liten gutt ropte: "Du taper"! Klarte ikke å dy meg, så gliste tilbake "ikke så lenge jeg kommer meg i mål"! Lurer litt på verdiene i det hjemmet ;-)))

Rett før Skjærsjøen, i de siste bakkene ned hogger plutselig krampene til på innsiden av  høyre lår. Det svir realt og jeg blir innhentet av han som samler skilt og merkebånd. Vi snakker litt og jeg får i meg litt næring, så fortsetter vi rolig nedover. Hyggelig med selskap var det også.

Etter Skjærsjøen dukker det opp en ny mann, han er på sykkel og samler inn skilt han også, det er da jeg virkelig vet kjenner på at jeg er bakerst. Han sykler med meg hele veien ned til Sognsvann, brøyter løype et par steder der sauer ville fremstått som dresserte og strukturerte. Tempoet er passe og vi skravler hele veien frem til jeg skal av mot Frognerseteren. Det viser seg underveis at publikum har bistått litt i innsamling av kilometermerkene, det skaper litt hodebry.

I stigningene mot Frognetseteren og Holmenkollen kjenner jeg at det er litt lettere å puste. Prøver å holde et tempo slik at gutta i løypemannskapet holder seg bak meg, får tilrop om at jeg løper bra med jevnt tempo. Midt i femmilsløypa mister jeg dem og merkebåndene. Jeg finner ingen bånd, ingen merker eller piler, nada - nothing liksom. Jeg bestemmer meg for å følge en blåmerket sti og ender opp på nedsiden av Frognerseteren, der treffer jeg rett på nye merkebånd og begir meg videre mot Holmenkollen. Jeg løper og løper, synes det tar en evighet for å komme ned til startområdet til 45 km. På toppen av rulleskiløypa, 500 m fra support, river krampene til igjen, denne gangen i begge ben samtidig og jeg tenker at dette går jo aldri! Så blir jeg sint, dæljer løs på lårene og freser kom igjen, kom igjen og sakte, men sikkert lystrer bena mens krampene holder tak, tårene renner - ikke tale om at jeg gir meg!

Banan, appelsin, energidrikk og en hyggelig prat med en engelsktalende dame gir meg energi for neste etappe. Smilende forteller hun at det faktisk bare er 15 km til Sørkedalen og at 7 km er nedover. Jeg begynner klatringen mot Tryvann og har begynt å regelmessig putte i meg Salt sticks, hjelper veldig bra mot krampene, men de ligger stadig på lur, så jeg må være oppmerksom hele resten av løpet. Etter å ha vadet siste stykke opp til klatreparken setter jeg utfor bakkene i et tempo som er saktere enn ønsket, men holder krampene unna. Lettelsen over å løpe nedover er så stor at jeg blir helt overveldet og tårene kommer nok en gang. Gråte gjør jeg sjelden, helst aldri, så vi snakker ny rekord på følelsesmessig utladning. 


Inn mot Wyller går jeg i bra tempo, før det igjen bærer utfor. Jeg løper og løper og løper og løper. Veksler et par ord med en hyggelig dame som går tur og kjenner at det har blitt mange kilometere uten å treffe noen. Veien inn til Sørkedalen tar aldri slutt, jeg er kjempetørst, 3 litersblæra er tom, og jeg glemte å sjekke den i Holmenkollen, så siste 8 km har jeg kun hatt 2.7 dl å porsjonere fra en ekstra flaske jeg hadde med. Har aldri vært så glad for å se en vannkanne noen gang, som den i Sørkedalen. Flotte og smilende jenter hjelper til og jeg får fylt opp hydrapacken og drikker to glass vann før jeg løper videre. Samtidig forbereder jeg meg på 30 km alene og etterhvert i mørket.

Dette er noen timer før jeg ankommer. Foto: Eivind Killengreen

I det jeg skal svinge inn ved idrettsplassen i Sørkedalen kommer det plutselig fire løpere i mot meg, de har løpt feil, en engelskmann har løpt 1.5t feil. Sistemann, Thomas, er veldig sliten - dette er hans ultradebut og han har bursdag. Vi slår følge og jeg venter stadig på at de skal løpe fra meg. Etterhvert skjønner jeg at Thomas er mer sliten enn jeg trodde, vi andre går sammen og skravler og han blir hengende bak. Jeg bestemmer meg for å la de andre gå og slipper tempoet. Derfra holder vi følge. Jeg snakker ustanselig, selv da jeg havner til knes i myra og må trekkes opp. 



Vi går og går, det mørkner og det våte løpeskjørtet er kaldt. Begge lengter etter vei, men tråkker på. Etter Abbortjern passerer vi en fransk dame, hun avviser mulighet for følge og vi fortsetter på blåmerkede stier mot Østernvann. Fordi jeg har vært igjennom løypa før, så gleder jeg meg til vei videre, men ved Østernvann går løypa rett iver demningen og inn på ny blåmerket sti. Jeg svelger hardt og prøver å ikke miste motet, Fossum er bare noen kilometer unna. Thomas vil helst gå, jeg smerter inn noe som kan likne på løping og tempoet er ganske bra. Vi treffer på de tre andre på Fossum. Tomatsuppe og banan var på det tidspunktet noe av det beste jeg hadde smakt, salt Potetgull toppet det hele. Alle kledde på seg ekstra før vi dro fra Fossum, de andre var blitt kalde av å vente på oss.



Igjen forsvant de andre ganske fort, Thomas og jeg holdt følge. Det ble etterhvert ganske krevende å løpe i mørket langs Lysakerelven, vi gikk fort og småløp der det var lyst nok. Ved Grini ble vi passert av han jeg hadde bak meg fra Fagervann, mens vi kjempet med farten og lyset ble det åpenbart at alle kilometermerker var fjernet og brått var det fryktelig vanskelig å bergene tid og fart. Det ble også litt demotiverende å ikke kunne se kilometerene minke.

 Ved Lysaker ble vi møtt av Eivind (mannen min) som guidet oss frem til Sollerudstranda. Thomas var på det tidspunktet veldig tom og hadde mye vondt i bena. Jeg delte av mitt overskuddslager ( spiste kun to barer og en sjokolade i tillegg til det på supportstedene) dyttet i ham det han orket og så gikk vi så fort bena hans tillot. Ved Tjuvholmen traff vi på Eivind igjen som ba oss om å begynne å løpe om vi ville rekke det. Jeg hadde masse å gå på, men det hjelper ikke når man ikke kan løpe for begge. Jeg merket flere ganger at jeg begynte å dra på, og så ble det luke, sakket av og prøvde å pushe. Thomas bet virkelig tennene sammen og jobbet som en helt! Jeg skravlet og skravlet, så gikk jeg over til å sekundere, rett etter DFDS var det 1 km igjennom vi hadde 12 min på oss. Jeg pushet og Thomas løp. Ingen fotograf, ingen jublende folkemengde, ingen bannere, ingen mållinjen, bare den mørke Oslonatten og arrangøren som var på vei hjem. Alt var pakket sammen, alle var reist hjem, men vi fikk medaljer og finishergensere. Vi rakk det, med 6 min til gode...


Bilde tatt en vintermorgen jeg løp til jobb.




7 kommentarer:

  1. Fy f.... sterk story unge dame. Knallbra jobba med Thomas! Interessant forresten at du har fått krampe på samme tider og på samme måte som meg... jeg trodde bare det var jeg som slet så mye med det... Ellers var flere av km-merkene borte langs Lysakerelva også da vi kom der.

    Og med henvisning til den uforskamma ungen; Du vant!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk Olav :) Han var tapper, både jeg og Eivind pushet og han fullførte med stil! Jeg har hatt kramper etter trening, men aldri på den måten under et løp. Spiste saltsticks som sukkertøy og fylte på med energidrikk med elektrolytter. Trodde at i Ultra så ventet man på sistemann, litt sårt. De burde vel la merking stå til løpet faktisk er over, du stenger ikke butikken, mens kundene fortsatt har en time igjen å handle på? Eller har jeg misforstått Olav?

      Angående den ungen, jeg ble så paff og så gikk det en liten djevel i meg ;)

      Slett
  2. Gratulerer med en vannvittig innsats og en enorm prestasjon! Bra jobba :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk Petter :D Jobbet mye underveis, men tok meg likevel ikke ut - så har tydeligvis mer å gå på. Bare bli litt modigere på å presse meg selv mer ;)

      Slett
  3. Så sterk innsats Tone, jeg er stum av beundring! Ble litt emosjonell av det du skrev, og du fortjener det beste! Sees på nye løp fremover! Og så tror jeg at alle bør være enige om at det er ikke slutt på morroa før siste deltaker er i mål... !

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk Cathrine, så hyggelig. Hadde en fantastisk opplevelse med å komme nest sist på Nordmarka halvmaraton i fjor. Alle stod og ventet på oss, og det var en jubling og heiing, så skulle tro vi kjempet om førsteplassen :D Vi sees på løp :)

      Slett
    2. Det gjør vi Tone! :)

      Slett