De første 35 km
Vi var en liten gruppe på 5-6 stykker som stod klare til start kl 8, altså en time før den offisielle starten.
Jeg stod sammen med Stian og Roger. Planen var å få Roger i gjennom 80 km på under 15 timer. Det var en plan som passe meg veldig god. Det viste seg at de 15 timene skulle bli benyttet mot de siste sekundene. Vi startet rolig, tanken var 90 min på 10 km, da med mulighet til å bruke litt mere tid på de verste stigningene og de tekniske partiene.
Strekket opp Akerselva gikk veldig bra, vi løp på strekkene og nedover, og gikk raskt oppover. Det er en milepæl å komme til Maridalsvannet og kunne se over til Tryvann - vel vitende om at man skal løpe hele marka rundt for å komme dit.
Inne i Maridalen kommer tetfeltet, med Didrik Hermansen i tet. Det kom jevnt med løpere hele tiden og ved Hønefoten kom de ledende kvinnene, også med Jeanette Vika med tilsynelatende lette ben. Etter påfyll med vann var det bare å begi seg oppover stigningen mot Fagervann.
Dette strekket har jeg til nå hatt et rent hatforhold til, men denne gangen ble det veldig annerledes. Farten ble naturlig nok bestemt av Roger, så for min del var det ingen anstrengning å komme seg opp. Dessverre for Roger ble dette veldig tungt. Han slet med både pust og kramper. Vi motiverte etter beste evne.
Mens vi jobbet oss oppover traff jeg på masse hyggelige løpevenner. Smilet og latteren satt løst.
Man blir motivert av å se andre som er ved godt mot. Gøy når folk har det hyggelig i løypa.
Vel oppe gikk ferden videre mot Kampahug og Skjærsjøen. Tempoet var betraktelig redusert og Roger var preget av stigningen opp mot Fagervann, men fortsatt ved veldig godt mot. Vi fant et merkebånd fra Ecotrail80 tilbake i 2015 som definitivt ikke var så miljøvennlig som Icebug hevdet, kunne til og med lese logoen på båndet.
På vei fra Skjærsjøen til Sognsvann løp Stian og jeg foran, med Roger rett bak. Det var nå kneet hans bestemte seg for å melde sin tilstedeværelse. Tempoet vi holdt nedover ble mer og mer redusert og gikk over til gåing. Forbi Sognsvann og videre mot Frognerseteren ble igjen stigningene en utfordring i tillegg til at kneet til Roger kranglet alvorlig. Det var her min utålmodighet meldte seg og konkurranseinstinktet begynte å følge intenst med på tiden. Jeg kjente veldig på at vi lå dårlig an når det kom til cutoff-tiden. Jeg rådslo litt med Stian og vi ble enige om at jeg bare skulle løpe videre på egenhånd. Så da vi var oppe på Frognerseteren tok jeg bena fatt for å hente det jeg kunne av tid. Da jeg kom til Midtstubakken hadde jeg løpt 32 km på 6 timer og 40 min. Jeg skjønte at hvert sekund talte, men på det tidspunktet ikke hvor bokstavelig det skulle bli.
Holmenkollen til Sørkedalen
Eivind møtte meg på her, godt å se ham, men jeg var mest opptatt av å få fylt på vann og få med meg noen vafler. Behovet for næring var påtakelig. Var jo noen timer siden frokost på t-banen i 7-tiden.
Jeg la på sprang og spiste og løp om hverandre. løp og gikk på blåsti opp mot Tryvann, dog det siste strekket der er litt hat. Er sikker på at det er djup myr der selv i tørkeperioden midt på sommeren...
På vei ned mot Tryvannsstua turde jeg ikke å ta i, men bare la bena løpe. Jeg visste ikke hvor mye de første timene hadde kostet kroppen og trengte tid til å finne ut det. Videre mot toppen av Wyller gikk jeg for det meste for heller å kunne løpe hardere utfor. Men også her holdt jeg en del igjen. Det var mye store stener i veien og det pleier å medføre fare for overtråkk. Jeg løp kontrollert nedover. Et stykke ned i løypa hadde jeg plutselig to danske karer bak meg, de hadde løpt en del feil og var usikker på løypa. Jeg forsikret dem om at de var på rett vei. Vi tok også følge et lite stykke inn til Sørkedalen, jeg løpe videre da de fortsatte å gå. Så dem såvid komme inn til support, da jeg var på vei opp mot stigningene til Abbortjern.
Jeg gikk så fort jeg kunne oppover, løp på flatene og på blåmerket sti. Var overrasket over hvor mye som hadde tørket opp. Vel fremme ved Abbortjern var det bare å gyve løs på nye stier og det var nå jeg begynte å merke at jeg hadde løpt mye teknisk på tur i Spania med Pace on Earth (eget innlegg kommer) en uke tidligere. Det gikk ikke fort, men jeg løp hele tiden. Hoppet og spratt og løp videre. Det var enklere å komme seg frem på sti. Nesten nede ved Østernvann traff jeg på en annen Romerikeløper, han hang seg seg og vil løp sammen et stykke. Så byttet vi på og han dro et stykke. Da vi skulle inn på blåsti mot Fossum var jeg først inn i stigningene og etterhvert mistet jeg ham helt. Fylte på mer væske og drakk litt cola før jeg styrtet videre. Jeg hadde bare 3 timer og 20 min på å rekke frem i tide og jeg visste at det ville bli tøft.
Fossum til Mål
På Fossum stod det to løpere inne da jeg kom Sheila og Keith. Jeg var egentlig litt overrasket over å se flere løpere. Hele veien ned Lysaker elven løp Sheila og jeg om hverandre. Det var bratt og leierett, men også her syntes jeg terrenget var enklere enn jeg husket, og tankene gikk til trening med utforløping og tekniske stier i Spania. Jeg hadde aldri tid til å vurdere om noe var skummelt eller om jeg kunne falle, alt handlet om å ta seg raskest mulig frem. Jeg lå fremst helt fram til Sollerudstranda, da tok Sheila meg igjen og vi løp litt om hverandre frem til avskjæring ved Bygdøy. Hun løp først og jeg kunne se Keith foran der igjen, De skjønte at de skulle ut, men merkingen var forvirrende så jeg loste oss rundt og ut på Frognerstranda igjen. Vi visste ikke helt hvor langt vi hadde igjen, men tiden sa 35 min. Vi løp og vi løp og vi gikk. Hele siste timen hadde jeg kjempet med kvalme. Jeg hadde aldri behov for næring, men magen var nok for tom. Lenge hjelp det med 4-5 mandler og vann, men så klarte jeg ikke å tygge dem lenger, og jeg måtte gå lengre strekker for å døyve kvalmen.
Midt på Frognerstranda møtte Stian oss og sammen løp og gikk vi de siste kilometerne inn. Da vi kom til Tjuvholmen viste klokken at det bare var 16 min til cut off. Jeg hadde veldig behov for å gå, men skjønte at det bare var å løpe. Da vi kom til DFDS sa klokken at det var 3 min igjen. Jeg løp på og kjente at jeg bare skulle inn jeg tar en strakere veien og registrerer i det jeg spurter over matten at det bare var 20 sek igjen til kl var 23. Seier over maxtid var et faktum. Sheila var allerede i mål, Keith kom 20 sek etter cut off...
Et flott løp og en god dag i løpesko. Sekunder og minutter løper alltid i jevnt tempo, jeg var heldigvis raskere denne gangen også. Om jeg har noe å utsette på løpet så må det var at det ikke var saltpotetgull underveis og at de to kilometerene via Bygdøy på slutten heller burde legges inn på et tidligere tidspunkt. F.eks rundt Kirkeruinene i Maridalen og veien inn mot Hønefoten i stedet for rett opp og over. Det er sikkert andre steder det er mulig å snike inn litt ekstra distanse. Skjønner godt at sikkert flere valgte å løpe forbi Bygdøy, det var liksom ikke helt naturlig med en svingom der. Ødelegger litt for innløpet mot sentrum. Ut over det var alt helt suverent, ikke minst at vi snegleskilpadder fikk mulighet til å starte en time tidligere :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar