Bislett 24 ; eat'n run - mindfullness på avansert nivå

Jeg sitter igjen med så mange inntrykk og følelser etter et døgn på Bislett at det er vanskelig å sortere, ikke minst det første jeg tenkte da kl var 10: "Hvorfor i all verden ville jeg utsette meg selv for alt dette - ha det så vondt? 

Jeg hadde laget meg noen mål, som fint også fungerte som milepæler etterhvert som timene gikk. Overordnet mål var 24 timer, deretter 12 timer og 6 timer som et minimum. Distansemål var 160 km, slik at 100 miles var oppnådd, utover det så var medalje og 130 km absolutt. Alle utregninger var basert på 160 km, så det gav meg litt å gå på underveis.

Det var litt magisk å hente nummerskiltet, få t-skjorte og buff. Så var det bare å rusle inn til sprintsonen og finne seg en plass og rigge seg til. Jeg traff fine Anita som skulle være der for kondis og som skulle være support for meg de første timene. 

Bilde lånt fra kondis.no

Det er alltid mye spenninger i kroppen og i luften, før starten på et løp. Det var intet unntak her, selv om det å sprinte ut er litt dumt når man skal holde i 24 timer. Jeg har alltid masse sommerfugler i magen og det var en lettelse å få løpe av gårde da kl ble 10. Jeg startet ut med en plan om å løpe 8:30 min på km og den holdt jeg i mange timer, på et tidspunkt skal min estimerte distanse ha vært 180 km - enda godt jeg ikke visste det. Jeg løp sammenhengende i 12 timer og alt var veldig bra hele tiden, så bra at jeg undervurderte behovet for næring de første 6 timene. Det innhentet meg senere på kvelden.

3kg fett løpt bort og 2.3 kg muskler tilført - alt i et døgns arbeid ...

Et høydepunkt var alle som var innom og heiet på ettermiddagen og kvelden. Det var  veldig hyggelig og jeg fikk masse energi av det, samtidig meldte de første tegnene seg på at jeg var sliten. Jeg kjente at jeg måtte ta meg sammen, spesielt etter kl 18. Da hadde jeg holdt på i 8 timer og hadde spist og drukket alt for lite. Kl 19 var underskuddet godt synlig. Jeg var etter sigende litt grå i ansiktet og ble pålagt å bevisst spise og drikke på anslåtte runder. Jeg fylte på med næring og væske jevnlig, ikke minst med tomatsuppe med ris kl 20, etterfulgt av magnesium, 400 mg Ibux og 500 mg Paracet.

Da vi passerte 12 timer og snudde løperetning for andre gang, var energien på topp, kort etterpå kjente jeg kreftene svinne  og jeg måtte øke intensiteten på næringsinntak nok en gang. Jeg fikk jevnlig utdelt mer magnesium og etterhvert også saltkapsler. Jeg ble stadig kvalmere av energidrikken, dessverre, og angret på at jeg ikke hadde tatt med min egen. Stoppene innom support ble også hyppigere. Lårene mine ble massert med kuldekrem, musklene var løse, men jobbet hardt. 

Fra rundt midnatt gikk jeg mer og mer. Jeg hadde en løpeopptur rett etter servering av kyllingsuppe med ris, det gjorde susen, en stund til. Lenge løp og gikk jeg annenhver runde og måtte spise eller drikke på alle gårunder. Jeg levde lenge på kaffe og mariekjeks. Tankevirksomhet holder hodet okkupert og boblen inntakt, men brått sprakk den og plan B var lydbok; Mind Gym. Noen forbereder seg med helvetesuka i forkant, jeg tar mentaltreningen on the go. Jeg hadde hørt den halvannen gang før Bislett og rakk å høre den halvannen gang til i løpet av natten. Det var nesten skummelt hvordan den tok opp temaer på de rette stedene der jeg var mentalt og ikke minst smertelig. Jeg løp og gikk og løp og gikk. Kl 02 fikk jeg en ny dose med Ibux og Paracet, da vi snudde retning for tredje gang sluttet jeg å løpe. Etter kl 03 var ikke fast føde gøy heller. Det gikk i vann, kaffe, redbull, saltkapsler frem til kl 07, da fikk vi grøt. magen var ikke fornøyd og det ble bare noen få skjeer inn.

Etter å ha vært i drift i så mange timer og alt var vondt, så var det om å gjøre å finne det punktet hvor smerten var levelig. Hvor alt likevel gikk og kroppen fortsatt samarbeidet, vi hadde en jobb å gjøre og jeg er litt som en misil: locked on target.

Bildet tatt av André F. Bratli. Takk til verdens beste support, Eivind - mannen i mitt liv!

De siste timene er en eneste tåke, hvor jeg gikk og gikk, frøs, drakk kaffe og gikk litt til, runde etter runde. Fra rundt midnatt og til vi var ferdige hadde jeg på lue, det hjalp veldig. Jakken var veldig av og på, mest på. Da klokken ble ni annonserte speaker at nå var det en time til mål og det var på tide å våkne. Stemningen var helt vanvittig - har aldri vært borte i lignende, men helt fantastisk. Jeg hadde bare tenkt å gå frem til jeg passerte 130 km, men speaker mente jeg skulle løpe, og jeg løp. Det virket som om 130 km aldri skulle komme, vet jeg så 129.76 på to passeringer etterhverandre, jeg bare løp, hikstet, tårene rant av utmattelse, men jeg turde ikke gi meg før jeg var helt sikker på at distansen var passert. Da målet var nådd fant jeg ut at jeg like gjerne kunne gå meg ned noen runder mens jeg ventet på at kl skulle bli 10. Totalt 134.161 km tilbakela jeg det døgnet.

Så hvorfor gjorde jeg dette? For å se om jeg kunne. Dessuten ble jeg lovet opptil flere måltider servert bare jeg løp litt i mellom, er ikke veldig vanskelig å be da.