søndag 10. august 2014

Det røde huset backyard ultra 2014

Bakgårdsultra er nok en løpsform som gir ultra wannabees, som meg selv, muligheten til å løpe lengre distanser under kontrollerte og forutsigbare forhold. Trodde jeg...

Altså, 6.5 km hver hele time, til ingen lengre starter høres overkommelig ut, jeg har jo løpt ultraintervaller #1milvartredjetimme hele tre ganger!

Vel, det er i motbakke det går oppover og i motgang man lærer. Naiviteten lenge leve! (Hadde jeg alltid visst utfallet på forhånd ville jeg neppe prøvd)




Runde 1 kl 12.00
Lett småkupert terreng sa invitasjonen. Tja, hva så jeg egentlig for meg? Vet ikke helt, men ikke jevn stigning i 2.5 km etter de første 500 meterne. Stener og røtter er fint, men var ikke forberedt mentalt på mengden. Vel, ultra er uforutsigbart, så her tar vi utfordringene på strak arm, sutring medfører sløsing av energi, SMIL - du er med på et løp - dette er gøy!!!

Kjente på litt motstand da jeg trakk pusten og forserte første stigning. Takk og lov for at jeg hadde tatt med meg Icebug-skoene. Det ble mye tripping oppover mellom røtter og over stenganger. Jeg ble ikke født som fjellgeit, men prøver etter beste evne å løpe som en, og lykkes tidvis.

Det gikk veldig bra en lang stund, men så stokket bena seg etter 2 km og jeg snublet skikkelig i en sten, klarte å holde meg på bena, men kjente at jeg hadde fått ett trykk nede i korsryggen og alt der virket brått litt løst og uvillig. Jobba på bara!

Da jeg til slutt kom på toppen innså jeg at nå ble det nedoverløping - oh lykke! Jeg slapp bena løs og stabiliserte ryggen det jeg kunne. Ingenting er så godt som å fly ned over veien og kjenne farte fortsette når den flater ut. De siste kilometerne gikk av seg selv og jeg var ferdig med første runde på 50 min.

                           


Runde 2 kl 13:00
Litt drikke, litt frukt, litt mer drikke, en tur opp trappen og klar til ny runde!
Når jeg løper tygger jeg tyggegummi, hvis ikke hadde jeg måttet drikke hele tiden underveis. For selv om jeg svetter som en bryggesjauer, gjør nyrene jobben sin meget pliktoppfyllende og presis, så det ville blitt fryktelig mange avstikkere ut i buskene. Jeg tenkte i det jeg dro hjemmefra at jeg kanskje burde hatt med meg en liten flaske, men vurderte det dit hen at 6.5 km burde jeg klare uten drikke underveis. Feil! Dette opptok mye tankevirksomhet på andre runde. Løpingen gikk veldig greit, kjente litt på at ryggen føltes "løs", men da utforbakkene begynte var det bare å slippe seg løs. Jeg tok til og med litt innpå de foran meg. Jeg lå som alltid - nest sist...

                                


Runde 3 kl 14:00
Jeg hadde 9 min på meg til tredje runde og kjente at her gjaldt det å drikke litt ekstra, få inn noe salt, noen druer og håpe på det beste. Av gårde gikk løp vi. 

Underveis prioriterte jeg å gå fort i stigningene, slik jeg så flere andre gjorde - jeg kunne jo bare ta igjen tapt tid på vei ned. Halvveis opp stigningene kjente jeg på at det ville være på høy tid å ta en gel når jeg kom tilbake, og ergret meg litt ekstra over den flasken jeg lot bli igjen hjemme, så hogg det til i høyre legg. Jeg måtte brått ta det mye roligere enn tenkt, i en liten slak helling, rett før jeg nådde toppen kjente jeg at høyre kne heller ikke var helt fornøyd, men det fulle omfanget viste seg i det jeg satte utfor bakken ned mot Songsvann. 

Smerten hogg til i det jeg prøvde å øke farten, den gikk fra rett over høyre kne og ut på yttersiden ned langs kneet og ned til festet av gastrocnemius, som er den kraftigste delen av leggen.  Jeg tittet engstelig på klokken og konstaterte at jeg hadde dårlig tid til neste runde.Da våknet hjernen! Neste runde, vi kan ikke løpe neste runde, hva er det du tenker på? Nei, vi er ferdige nå!!!

Jeg delvis gikk og løp om hverandre, vraltet av gårde som en gås med hoftedysplasi. Vel nede på flaggene ble det litt greiere og jeg klare å få til noe som liknet på løping. Bena gikk det de var gode for, hjerne protesterte og sekundene fløy av gårde. Ved rutens nest siste stigning, midt inne på en anleggsplass fikk jeg litt kontroll over lårmusklene og dro til det jeg maktet bortover veie, vi snakker fortsatt vralting her, ingen gaseller i sikte. Vel inne på plenen til Staten senter for barne- og ungdomspsykiatri skjønte jeg at jeg hadde en sjangs og fikk vraltingen mer over på løp med halting. I det jeg runder stien ned på veien bli jeg møtt med jubel og klapping fra alle de andre som stod klare til fjerde runde. "Du klarer dette, er to minutter igjen bare" Hæ, hva mener de, at jeg skal løpe ut nå, ser de ikke at jeg halter? Jeg rakk akkurat å summe meg, hente en halvliter med vann og en gel, så la jeg ut på runde fire...

                                 


Runde 4 kl 15:00
En ting som gjaldt; å komme meg rundt.
Jeg halte-løp på flatene og kjempet meg oppover. Takk og lov for alle turmarsjene jeg har gått! Jeg gikk, bannet, kjente høyrebenet fyre på med full kraft, men vi har sloss mot hverandre før og jeg er vant til å gå seirende ut. 

Jeg tok noen småpauser underveis og fikk i meg litt vann, utsatte å ta gel'n lengst mulig, men burde nok ha tatt den lenge før jeg gjorde. Stigningene virket som en evighet, lurte et kort øyeblikk på om det ville være raskere å gå over til hinking, men kom på at jeg ikke har trent spensthopp på årevis og jeg lot være. Da jeg endelig kom til toppen hadde det gått 41 minutter. Jeg svelget gel'n og masse vann og gikk med faste turmarsjskritt nedover. Det tok lit tid før bena skjønte hva vi holdt på med, men så samarbeidet de. Slik holdt vi på ned til Songsvann, der jeg stadig traff på triatleter som var fjerne i blikket og så ut som de var døden nær.

På flaten prøvde jeg ut litt travende halting og jeg klarte å få opp farten, bestemte meg for å ikke se mer på klokken og bare jobbe meg tilbake. Det kjentes ut som det kunne løsne litt og jeg fortsatte over anleggsplassen med et lite håp om å nå frem i tide. Hjernen var opptatt med sukker og næring og hadde ikke anelse om mine planer. 

I det jeg runder inn på plenen til Statens senter skjønner jeg at jeg er for sent ute. Jeg treffer akkurat bakre del av feltet og innser at jeg måtte si meg fornøyd med fire og ikke de syv rundene jeg hadde tenkt. 26 kilometer er jo om ikke annet en liten langtur.

                                  
    

Det satt fem-seks stykker ute på plassen da jeg kom ned til det røde huset, og det var hyggelig å bli jublet på. Jeg hadde fullført runden og var i grunnen fornøyd, takk og lov for mye sukker i de gel'ne - hjernen var over seg av glede og da var det bare å holde følge.

Jeg brukte litt tid etterpå til å lure på om alt ville blitt bedre om jeg hadde kommet med runde fem, slikt vet man aldri og nå skal jeg heller pleie kne og legg etter beste evne, det ligger flere løp i horisonten...

Takk til Sharon for et flott arrangement og for stadig tilførsel av alt en løpekropp kunne trenge av snacks, drikke og frukt. Dette var gøy! Gleder meg til neste år!

                                    

1 kommentar: