lørdag 3. mai 2014

Denia - den lange dagen


Torsdag 1. mai var den lange dagen. Dagen for tidsrekord: totalt 11 timer, distanserekord 22.3 km + 15.5 km (+ der ligger det en times herlig tapaslunsj) og en real dose runner's high til avsluttning for å topp det hele! 


I løpet av våre 37.5 kilometerstur var vi innom tre ulike topper og rakk 1113 høydemeter. Slett ikke værst! 


Inntrykken fra denne turen er helt enorme. Både på flotte opplevelser i form av en helt magisk natur og våre egne prestasjoner som har overgått all forventning.


Terrenget vi tok oss igjennom var tidvis så bratt eller kupert at det for flere av oss slett ikke var løpbart. Andre steder var det så bratt og med skarpe egger på stenene at jeg måtte klatre med armer og ben. I sånne tilfeller er det fantastisk å ha med seg tålmodige sjeler som Roxen som bare fulgte med meg og strakk ut en hånd hver gang jeg tvilte på egen balanse. 


Noen er virkelige kapable til å løpe fort også i, for meg, ikke løpbart terreng. Da skal det ikke mye feilsteg til før man må finne frem lappesaker og rense litt sår. Dette hører med og vi har alle fått arr mens vi har vært her.


Det skjer mye inne i hodet på en på slike distanser og når man jobber med terrenget hele tiden, fordi jeg var den langsomste. Lenge kjentes det strevsomt fordi jeg følte at jeg sinket resten, på den andre siden, så er det jo alltid noen bakerst...


Vi var ikke de eneste som var ute i fjellet denne dagen, men det var ikke mange andre som løp. Vi må ha sett gale ut der vi spratt rundt på stiene.


Turen over til siste topp på Montgofjellet var ingen spøk. Jeg er sta og poenget med ture var jo å tøye sine grenser  - jobbe utenfor komfortsonen. Det gjorde jeg virkelig.


Hele tiden mens vi var ute lokket løfte om tapaslunsj i det fjerne. Det skulle vise seg at det skulle gå nesten syv timer før vi satt til bords. Vi var en sulten gjeng som fornøyd tok for oss av den deilige maten.



Da vi var i gang med de siste 15 km, etter et fornøyelig måltid så var bena uthvilte og terrenget var som norsk skogsterreng. Plutselig løsnet alt og jeg bare sprang og sprang. Det var en helt fantastisk følelse av klarhet og ubegrenset energi; Runner's high. 


Hele veien tilbake til Denia gikk lett og ubesværlig. Terrenget på denne siden var som mitt kjente kjære Østmarka, så bena tok seg frem helt på egenhånd. Det var bare å henge med.

Det beste med løpeklær er alle minnene fra ulike turer som setter seg i dem. Kompresjonstrømpene vil nok for alltid bevare en del av Denia i seg. Å komme hjem støvete og skitten betyr at man har hatt det gøy!


Har vi hatt det GØY???

Ok, da går vi og spiser....













4 kommentarer:

  1. Fantastisk! Tiltross for at det må ha vært strevsomt og utfordrende så får du det til å høres veldig eksotisk og flott ut - beskrivelsen får i alle fall meg til å ville være med! ;-) For en opplevelse!!!! ;-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det var strevsomt, men samtidig vidunderlig flott på samme tid.
      Selskapet man løper med har mye å si for utholdenheten og mange av dem er erfarene ultraløpere med smittsom godt humør, det holder en gående og gjør at man selv smiler hele veien hjem :-) Flott gjeng å dra på tur med! Det var en opplevelse som må gjentas :-) Har dessuten brått pådratt meg et intenst behov for å løpe mye i terreng... :0)

      Slett
  2. For en dag og for en distanse! Må ha gitt minner for livet! Men er det ikke fryktelig vondt underveis, når kroppen begynner å verke av all påkjenningen? Veldig inspirerende, i hvert fall! Og den lunsjen må ha vært himmelsk ;-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er nettopp det Marit, man finner stadig grunner til å fortsette. Var både vondt og tøft - men fortsatte å smile, hjelper en stund det :) Lunsjen var uten tvil et høydepunkt :)

      Slett